KOMMENTAR

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har grunn til å smile over siste måling i Aftenposten. Foto: Senterpartiet/Flickr (CC BY-ND 2.0)
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har grunn til å smile over siste måling i Aftenposten. Foto: Senterpartiet/Flickr (CC BY-ND 2.0)

Statsminister Trygve

I dagens måling i Aftenposten er Senterpartiet nest størst på Stortinget. Hva om de blir størst?

Publisert   Sist oppdatert

Den ferske meningsmålingen for Aftenposten og NRK viser fortsatt fremgang for Senterpartiet, til hele 18,6 prosent. Siden partiets stemmer er konsentrert slik at gir bedre uttelling, gir det 38 mandater – ett mer enn Høyre, som har 19,7 prosent oppslutning. Men mer interessant – sammen med Arbeiderpartiet har Slagsvold Vedums parti 83 mandater – to mindre enn det som skal til for å ha flertall.

Dette er en enkeltmåling, og VGs måling i går ga Senterpartiet bare 27 mandater, Arbeiderpartiet 48, slik at enten SV eller MDG må til for å danne flertall.

La oss spekulere

Jeg har like etter kommunevalget skrevet om hva som skal til for at den sittende regjering skal kunne holde flertallet i 2021. La meg nå vurdere en annen ytterlighet, som i skrivende stund fremstår som like sannsynlig, nemlig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet danner flertallsregjering med Slagsvold Vedum som statsminister.

La meg understreke at dette ikke er det utfallet jeg tror mest på, ja at det rett ut sagt er svært spekulativt. Men kan likevel være stimulerende å se nærmere på slike mulige, men lite sannsynlige utfall. Jeg begynner med det mest sannsynlige.

Stoltenstøre

Arbeiderpartiet lener seg stadig klarere til venstre, og mange der pustet lettet ut da KrF for et snaut år siden valgte blå side etter at Jonas Gahr Støre over lengre tid hadde prøvd å lokke dem over til seg. I Oslo Arbeiderparti blåser de fleste av sjansen til å bytte ut Rødt med Venstre som støtteparti for byrådet.

Med et valgresultat som samsvarer med NRK-målingen vil Arbeiderpartiet høyst sannsynlig gå for en flertallsregjering av dem selv, SP og SV, som under Stoltenberg, og ledet av Gahr Støre. At AP skal ha statsministeren gjenspeiler at AP er største parti, at de utgjør sentrum i en slik regjering, og at Arbeiderpartiet ikke kan tenke seg å være med i en regjering de selv ikke leder.

Siden de tre partiene her har flertall uten MDG, trenger ikke de være med, med de uunngåelige konfliktene med Senterpartiet og deler av fagbevegelsen det ville innebære. MDG slipper på sin side å ta ansvar og inngå kompromisser. De har riktignok hatt velgermessig suksess i Oslo også i posisjon, men det er langt fra sikkert at dette kan overføres til rikspolitikken. Der står nederlagene i kø, mens MDG i Oslo har klart å ta æren for felles politikk.

SV vil trolig ønske å være med i en slik regjering, selv om tyngdepunktet ville flyttes mot sentrum sammenlignet med Stoltenberg-regjering. Det kan for dem kompenseres ved at Arbeiderpartiet har flyttet seg mot venstre. Men et litt annet valgresultat kan endre vurderingene. SV kan selv gjøre et dårligere valg enn det nå ser ut til, og ønske å bygge seg opp igjen i fortsatt opposisjon. Eller Senterpartiet kan bli større enn Arbeiderpartiet. Ja, det var ingen skrivefeil. Senterpartiet kan bli større enn Arbeiderpartiet.

Velgere i flyt

De siste årenes utvikling i Europa har lært oss at velgermassen kan flytte seg raskt, og at partier kan falle spektakulært, som sosialdemokratiske i Frankrike og Tyskland, konservative i Spania og populistiske i Danmark og Østerrike. De kan også øke sin oppslutning spektakulært, som de grønne i Tyskland, høyrepopulister i Sverige og Italia, og sentrumsliberale i Frankrike. Men vi behøver ikke å gå utenlands. Under Stoltenbergs første periode lå Fremskrittspartiet regelmessig på 25-30 prosent i målingene – noe lavere i valg, etter en kraftig oppgangsbølge, mens partiet nå er mer enn halvert fra disse målingene.

Det er slett ingen feberfantasi at vi kan få se Senterpartiet over 20 prosent i hvert fall i en enkeltmåling før neste valg. Jeg tror også vi skal stålsette oss for å våkne til nyheten om at partiet er størst i landet. Sjansen for det er ikke over 50 prosent, men den er definitivt større enn null.

Det er dette som må til for at Trygve Slagsvold Vedum skal bli statsminister. Det satt langt inne for Arbeiderpartiet å inngå i en koalisjonsregjering. Det sitter enda lenger inne å være juniorpartner i en slik en. Men skulle SP bli størst, er det naturlig, om enn langt fra selvsagt, at partiet også får statsministeren.

SP kan snu KrF

Skulle de to partiene ha flertall sammen, kan de likevel hende at de ønsker å trekke flere partier inn, for å bygge langsiktige relasjoner og for å ha allierte internt i regjeringen. Ap vil ønske SV med, mens Senterpartiet kan tenke seg å lokke KrF over. (De er ikke så lystne på Venstre, som SP har mange konflikter med). Men sannsynligvis vil de to med eget flertall nøye seg med å styre sammen, uten støttehjul.

Dersom de ikke har flertall, men Senterpartiet er størst, blir KrF-sporet mer interessant, så fremt partiets mandater er tilstrekkelig for å skaffe flertall. La oss ta Aftenposten-målingen og flytte fire mandater fra AP til SP – noe som gir 41 mot 42, og la KrF beholde sine tre.

KrF tok riktignok et veivalg i november i fjor, men Knut Arild Hareide har nylig turnert norske medier med et klart ønske om revansj. Det scenariet jeg beskriver er et helt annet enn de alternativene partiet tok standpunkt til i fjor. En slik SP-Ap-KrF-regjering vil ikke være avhengig av SV, og den vil ledes av et parti som ligger KrF nær.

Når en sentrum-venstre-regjering under Vedum likevel er et svært problematisk utfall, selv med et valgresultat som skissert, er det fordi Arbeiderpartiet etter et valg der de er forbigått av Senterpartiet ville ha behov for en større opprydning og diskusjon om kursvalg, og den bør skje i opposisjon.

Sentrum-høyre?

Hvilke alternativer gjenstår da? Senterpartiet er riktignok et pragmatisk parti, men en ren SP-regjering, eventuelt supplert med KrF og Venstre (dersom alle parter holder seg godt for nesen) vil måtte gå på en rekke nederlag i Stortinget, og ha nesten like svak parlamentarisk basis som Bondevik 1, som gikk av etter to og et halvt år.

Men hva om vi legger til Høyres mandater – forutsatt at det er tilstrekkelig til å gi flertall med de tre i sentrum? Utgangspunktet vil da altså være at Arbeiderpartiet har sagt nei til å være Senterpartiets juniorpartner. Kan Høyre si ja til det samme, og vil SP akseptere det?

Høyre vil etter åtte år i posisjon og tapt velgeroppslutning, også ha behov for å slikke sårene og utarbeide en tydeligere kurs etter åtte år som «lim» og parterapeut. Riktignok er det mange både i Høyre og Sp som ikke er fremmed for en slik allianse, men den politiske avstanden mellom de to er betydelig, og Senterpartiets valgseier vil være resultat av å ha vært den tydeligste motpolen til de av Solberg-regjeringens reformer som primært berører distriktene. Da blir det rart å gå rett til et samarbeid med hovedfienden.

Makten i sentrum

På den annen side: Høyres strategi i dette årtusenet har vært basert på at det ikke finnes noen vei til makten uten Fremskrittspartiets stemmer, kombinert med den gamle troen på at veien til makt i Norge alltid går via sentrum. Solbergs prosjekt var derfor å forene disse to innsiktene.

Men valget i 2021 kan innebære at den gamle troen gjenopplives. Valget vil trolig innebære et sterkt svekket Frp, som i tillegg vil være lite regjeringssultne i en tid fremover, dersom de i det hele tatt går til valg som en del av regjeringen. (På Aftenpostens måling får Frp katastrofale 8,6 prosent, men de andre målingene etter kommunevalget har vært bedre).

Samtidig vil valget innebære et styrket sentrum, særlig dersom både Venstre og KrF karrer seg over sperregrensen. Vi er tilbake til situasjonen før Frp ble stort, der sentrum til sammen er større enn Høyre, og sentrum-høyre (uten Frp) kan samle flertall.

Til dette kan man eventuelt koble MDG, dersom de etablerer seg stabilt over sperregrensen i rikspolitikken. Det er ingen selvfølge at et grønt parti samarbeider til venstre, selv om det er mest vanlig både i Europa og i norske kommuner. Maktpolitisk kan det nå se attraktivt ut for Høyre å bytte ut Frp med sentrum og grønne. Men det er minst to problemer med dette.

Selv om Frp nå er i nedgang, er partiet langt fra dødt, og vindene kan snu igjen. Partiet kan igjen trives i opposisjon, særlig dersom innvandring gjenerobrer plassen som det aller viktigste for velgerne. Dersom Høyre går ytterligere mot sentrum, vil det gi ekstra rom til høyre, i praksis for Frp.

Det andre problemet er at Høyre fremstår profilløst etter at Erna Solberg har lagt kursen over mot sentrum og posisjoner. Frp har trukket i motsatt retning, synliggjort i krangelen innad i regjeringen, men disse ulike retningene – høyre eller sentrum – er også levende innen Høyre selv. Det er i hvert fall ikke opplagt at et enda mer ullent, sentrumsorientert og grønnere Høyre er en velgervinner.

Det mest sannsynlige utfallet etter neste stortingsvalg er altså en regjering med AP og Sp, trolig også SV, ledet av Gahr Støre. Dersom Senterpartiet skulle bli største parti vil det innebære et politisk jordskjelv med uvisst utfall.

Det vi kan imidlertid være rimelig sikre på er at vi vil høre Trygve Slagsvold Vedums latter i alle kanaler i mange år fremover.