Tyskland - ikke lenger en militant pasifist?

Med en ny hvitbok om det tyske forsvaret og en mulig omfattende økning i forsvarsbevilgningene på vei, anes omrisset av et mer selvsikkert Tyskland. Det kan gi tyngre tyske bidrag i militære operasjoner utenlands, men ikke uten begrensninger og intern motstand.

Publisert

I sommer ble Tysklands nye hvitbok om landets forsvars- og sikkerhetspolitikk lansert, den første på ti år. Mye har skjedd i det sikkerhetspolitiske domenet siden lavspenningen den gang. Maktpolitikken er for fullt tilbake i Europa, og spenninger mellom stormaktene gjør seg igjen gjeldende på den globale arenaen. Videre kompliseres trusselbildet av grenseoverskridende konflikter, ideologiske kriger, terrorisme, hybridkrig og kraftig redusert militær varslingstid. For Europas del trengs lederskap. Tyskland har lenge hatt et skeptisk forhold til å innta en sikkerhetspolitisk lederrolle, men dette kan nå være i ferd med å endre seg.

I den nye hvitboken, «Hvitbok 2016 om Sikkerhetspolitikk og Forsvarets Fremtid», fremheves det at Tyskland nå i større grad må ta ansvar for sikkerheten i Europa. Uten å bryte med landets vante søken etter konsensus, fremhever den at man kan inngå i «koalisjoner av villige», hvis nødvendig, samt ta initiativet til dem. For et land som siden 1945 har vært urokkelig i å aldri mer ville assosieres med angrepskrig, er denne nyorienteringen verdt å merke seg. Den nye hvitboken er et klart brudd med tidligere tankegang, da eventuell sikkerhetspolitisk alenegang for kun få år siden var fullstendig utenkelig. Selv da regjeringen under fotball-VM i 2006 ønsket å bruke soldater til typiske fredsoppgaver, som sanitetsstøtte, ble det advart mot å viske ut det sivil-militære skillet. Noe har altså skjedd med Tysklands selvforståelse de siste ti årene.

Søken etter samarbeid og multilaterale løsninger har etter krigen vært den viktigste bærebjelken i landets utenrikspolitikk, med Europas mange kriser de seneste årene som eksempler på Tysklands utrolige evne til kompromiss. Berlins økonomiske og politiske lederrolle bør være relativt ubestridt etter finanskrisen, Krim-anneksjonen og Brexit. Tysklands samarbeidslinje vil etter alt å dømme vedvare, men nå anes likevel omrisset av et land som tør å opptre som leder også i det sikkerhetspolitiske domenet.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her