Skolebyråden forstår ikke rekkevidden av volden i Osloskolen

Thorkildsen vil rette opp skakkjørte klassemiljøer med mer dialog. Med det risikerer vi at lærere rømmer fra en arbeidshverdag med trakassering og vold.

Publisert   Sist oppdatert

Vold og trusler om vold mot lærere øker i norske skoler. Problemet er ikke nytt. Allerede i 2001 skrev SSB om en jevn økning i voldshandlinger gjennom hele 1990-tallet.  I 2000 svarte 10 prosent av de spurte lærerne «ja» på spørsmålet om de var utsatt for vold eller trusler om vold et par ganger hver måned.

De siste årene har både Arbeidstilsynet og Utdanningsetaten i Oslo meldt om økninger i volden, og skolen som arbeidsplass er i dag blant topp tre blant de mest voldelige i landet. Lærernes autoritet er svekket av den nye krenkelsesparagrafen i Opplæringsloven fra 2017. Frykt for å krenke svekker undervisningen og legger til rette for uorden, surr og faglig svikt. 

Hva slags vold?

I rapporter fra Osloskolen skilles det mellom forskjellige typer vold og trusler om vold. De mest alvorlige gjelder slag, spark, slag med gjenstander, biting og trusler med kniv. Som mindre alvorlige hendelser regnes kloring, spytting, trusler og verbal trakassering.

I noen tilfeller fører den aggressive oppførselen til fysiske og psykiske helseskader hos lærerne. Mange lærere som ikke blir påført helseskader, må leve daglig med ydmykende og krenkende hendelser. Mengden voldelig oppførsel viser at mange skoler har opplevd en forråelse av miljøet, og utviklingen i negativ retning er akselererende. Det er ikke urimelig å beskrive situasjonen som en bølge av vold der toppen antagelig ennå ikke er nådd.

Det er mange eksempler på grov vold mot lærere i skolen. Oslo-lektoren Clemens Saers ble for få år siden angrepet og forsøkt kvalt i sitt eget klasserom i en videregående skole i Oslo. I dag har han skjev strupe, forskjøvet luftrør og nedsatt stemmefunksjon. Livet hans etter overfallet har vært preget av sykemeldinger, forsøk på rehabilitering og rettssaker.

I 2000 ble rektor Rune Grahn ved Skedsmo videregående skole slått i svime av en elev han hadde innkalt til samtale. I 2005 ble lærer og assisterende rektor ved Jordal ungdomsskole truet og angrepet av elever på skolen.

Solid dokumentasjon

Voldsutviklingen er godt dokumentert i rapporter fra Nasjonalovervåkning av arbeidsmiljø og –helse, SSB, Arbeidstilsynet og Utdanningsetaten i Oslo. Undervisning i skolen ligger på tredjeplass blant utsatte næringer på den nasjonale statistikken over vold mot norske arbeidstagere. Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og -helse (NOA) har tall som viser at mens 6,6 % av norske arbeidstakere blir utsatt for vold eller trusler i arbeidet, har 14% av grunnskolelærerne i 2018 meldt at de har opplevd vold eller trusler om vold i sitt arbeid.

I Oslo er trusler og vold tredoblet siden 2015, og fra 2016 til 2017 økte tallet for vold mot lærere og andre ansatte med 63%. Verst er det i barneskolen, og Utdanningsetaten regner med betydelig grad av underrapportering. Arbeidstilsynet påpeker at mange skoler frykter dårlig omdømme. Av den grunn lar de være å rapportere hendelser, og lærere er usikre på ledelsens støtte hvis de rapporterer. Lærere opplever også å få liten eller ingen tilbakemelding når de varsler.

Voldsøkningen er ikke særnorsk. I 2017 meldte det danske Undervisningsministeriet at 22,8% av spurte lærere meldte om trusler om vold på skolene, og tallet er stigende. I de danske tallene er ikke spesialskoler med, og der er det høyere tall. I København økte antall voldshendelser og trusler om vold mot lærere med 78 prosent i årene 2013 og 2015.

I rapportene vi kjenner til er ikke voldsutviklingen ved den enkelte skole beskrevet. Fra Utdanningsetaten i Oslo får vi vite litt mer konkret om hvor volden skjer og hvem som utøver den. Skolebyråd Thorkildsen sier at «hovedtyngden av hendelsene» utføres av 1-3 elever på hver skole. Geografisk skjer omtrent halvparten av voldshendelsene i grunnskolen i bydelene Alna og Stovner.

Oslo er den eneste kommunen med en rapport av denne typen som vi har tilgang til. Arbeidstilsynet bygger sin rapport på 93 tilsyn ved tilfeldig utvalgte grunnskoler i Østfold og Akershus, og voldsutviklingen er dermed dokumentert også utenfor Oslo.

Hvordan er rettstilstanden for lærere på skoler med voldelige elever?

Saers-saken endte i retten, og dommen kan belyse rettstilstanden for lærere som blir utsatt for vold. Skolemyndighetene, som skjulte for lærerne at eleven som angrep Saers hadde en voldshistorie, ble frikjent av tingretten. Kommunen fikk kritikk for ikke å ha informert lærerne om den voldelige eleven, men ble likevel frikjent i saken. Rettstilstanden i dag er altså  tilsynelatende at lærere må få informasjon om voldelige elever, men samtidig vil ikke skole- og kommuneledere bli straffet dersom de unnlater å informere. 

Saers-saken sier også noe om de pedagogiske konsekvensene av økt trussel- og voldsnivå i skolen. Saers opplevde alt annet enn støtte fra ledelsen ved egen skole, og ble tvert imot mistenkeliggjort som overfallsmann der offeret var eleven som invalidiserte ham. Rapporten fra Arbeidstilsynet dokumenterer at episoden med Saers ikke er et isolert tilfelle, men uttrykk for at hensynet til voldelige elever i mange tilfeller blir satt foran læreres trygghet på egen arbeidsplass.

Taushetsplikt om voldelige elever blir av kommune- og skoleledelse tolket som viktigere enn å sette lærere i risikosituasjoner. Her ber tilsynet om juridiske avklaringer, antagelig med sikte på at taushetsplikten om voldelige elever ikke skal trumfe informasjonsplikten overfor lærere slik at de bedre kan beskytte seg selv.

Krenkelsesparagrafen

Opplæringslovens §9A gir grunnlag for tiltak fra rektor med en elevs subjektive opplevelse som avgjørende dokumentasjon. Det innebærer også tiltak mot lærere som kan være grunnløse, men som likevel er ydmykende og svekker lærerens motivasjon og autoritet i klasserommet. Ved mange av skolene Arbeidstilsynet undersøkte ble det funnet at konfliktnivået mellom skole og elever, og mellom skole og foresatte, har økt etter innføringen av «krenkelsesparagrafen» i Opplæringsloven.

Forsker Børge Skåland ved OsloMet siterer en viktig del av dommen i Saers-saken: «Retten sitter med det generelle inntrykk at pendelen nok har svingt langt i retning av å hensynta elevenes interesser, både materielt og prosessuelt, på bekostning av hensynet til å ivareta de ansattes sikkerhet» (Oslo tingrett 13. april, 2018)».

Arbeidstilsynet går i samme retning når det påpeker at læreres krav på et forsvarlig arbeidsmiljø ikke kan nedprioriteres med henvisning til Opplæringsloven.

Tiltak

Arbeidstilsynet lister opp en rekke tiltak i sin rapport der siktemålet er å få skolene til å bruke forskrifter og bestemmelser mer aktivt, og definere vold som et arbeidsmiljøproblem, ikke et problem for den enkelte lærer. Tilsynet ber om at det lages såkalte risikovurderinger og kartlegginger, og at skolene forbereder seg på hvordan de skal håndtere trusler og vold.

I år har byrådens reaksjon likevel vært heller generell da hun varslet «. . . gjennomgang av alle støttetiltak og å jobbe videre med kunnskapsgrunnlaget til de 15 000 ansatte» (Østlandssendingen, NRK 13.5.2019).

I flere uttalelser går det frem at Thorkildsen har strategier for å håndtere voldsproblemet i skolen. Hun definerer volden først og fremst som en samfunns- og systemsak, og vil sette inn psykisk helsehjelp til problemelevenes familier. Thorkildsen mener at elever som utøver vold har det veldig vondt, og at «… vi må snakke med barna selv».

I samme åndedrag går hun sterkt ut mot politiet som aksjonerte på en skole etter en voldsepisode. Byråden angriper politiet, som hun mener har skylden for at «ting kommer ut av kontroll». Likevel mener hun at voldelige elever skal stoppes, men av andre enn politiet.

Vold og trusler om vold mot lærere er ekstreme uttrykk for at lærerautoritet er borte og at elevroller ikke fungerer. Jarle Kolstad, leder for forebyggende enhet ved politiet på Manglerud og Stovner, uttalte at « ... maktkamp om hvem som skal være sjefen i klassen har tatt stor plass» (VG 20.9.2017). I sin statsrådtid i Kunnskapsdepartementet oppfordret Røe Isaksen lærerne til å ta rollen som sjef i klasserommet, men i stedet er det nå elever som driver voldelige kampanjer for å ta sjefsrollen.

Systemkritikk

Byråden vil altså satse på dialog og terapi. Den skarpe tonen overfor politiet uttrykker vel hennes manglende tro på ordensmaktens rolle i skolevoldssaker. Når Thorkildsen satser på dialog og samtaleterapi som sine fremste virkemidler for å håndtere vold og råskap mot lærere, er det naturlig å spørre om ikke disse virkemidlene har vært forsøkt før. Har virkelig ikke lærere bedt, formant og mast på elever for å få til orden og faglig konsentrasjon i skoletimer? Og finner de seg ikke daglig i mye ubehøvlet oppførsel nettopp fordi dialogen med elevene har brutt sammen?

Nylig har Thorkildsen satt voldsproblemene inn i en større sammenheng. Hun fastholder at det er systemet det er noe galt med, og sier at skolen er «teoritung og stillesittende». Dette fratar elevene motivasjon og lærelyst, og derfor må skolen bli mer « … aktiv, praktisk og variert.» Hun vil ha bort «læringstrykk» fordi det skaper stress, og viser til rapporter fra Kirkens Bymisjon og andre om at elevene er stresset i skolen (Ivar Johansens blogg, 1.6.2019).

Thorkildsen har analysert voldsproblemene i skolen, og hun finner årsaken tro mot sitt eget systemperspektiv: det er skolen med sitt læringstrykk, teoridominans og krav om stillesitting som fremmedgjør elevene. Dette skaper psykisk stress og slår deretter ut i voldshendelser. Siden alle barn er snille i utgangspunktet, er det feilutvikling i samfunnet som skaper vold.

Dette er den klassiske samfunnskritiske forklaringen der ansvaret ligger på samfunnet, og der pedagogiske strategier begrenser seg til å ta bort «trykk» og tilbakemeldinger ved hjelp av evalueringer. Voldshendelser blir terapeutisert, og betydningen av en tydelig elevrolle og struktur i skolehverdagen får lite oppmerksomhet. Det stilles ikke tydelige krav til elevene om å gå inn i en elevrolle som kan føre dem frem til gode resultater og avsluttet skolegang.

Kan den norske fellesskolen mestre voldsproblemene?

Den norske fellesskolen ble gjennom reformer fra 1960-tallet og frem til 1990-tallet gradvis utvidet til å omfatte alle barn og ungdommer, og har en grunnleggende ambisjon om å favne elever med alle bakgrunner sosialt, økonomisk, geografisk og kulturelt. I all hovedsak har nettopp en dialogpedagogisk tradisjon – med en samtalende og lyttende lærer – hatt størst innflytelse på undervisningen, særlig i grunnskolen.

I perioder har utopiske skolepolitiske fremstøt bidratt til å svekke lærerens autoritet og trodd at barn og ungdom selv kunne styre sin egen kunnskapsutvikling. Mangel på struktur og voksenautoritet har svekket skolens klassiske og egentlige oppgave som er å sørge for tilegnelse av kunnskap, kristne og humanistiske verdier og gradvis aksept av langsiktige interesser hos elever.

Den økende forråelsen av mange skolemiljøer i dag er uten sidestykke i nyere norsk skoletradisjon, og den norske fellesskolen står overfor en situasjon som kan skade omdømmet og hindre rekruttering til læreryrket. Samtidig er skolen i årene som kommer avhengig av at flere dyktige ungdommer søker seg til en av samfunnets viktigste arbeidsplasser.

Vold og forråelse av skolemiljøer er utbredt, men like slående er forskjellene mellom skoler. Noen skoler har ikke slike oppløsningstendenser, og vi er i ferd med å få et dramatisk skille mellom skoler uten vold og trakassering og skoler der dette er hverdagshendelser. Begrepet «fellesskole», med likeverdige muligheter og sjanser, er i fred med å miste sitt innhold.

Vi trenger en tydeligere elev- og lærerrolle

På sikt er det arbeid for en tydeligere elev- og lærerrolle som kan gi stabile forbedringer. Det er ikke nok å forklare årsaker til trakassering og vold og bearbeide relasjoner ved dialog. Det er ingen hjelp for barn fra vanskelige hjemmekår at de får fortsette med å sabotere undervisning og «slenge dritt» til lærere. Tvert imot må klasserommene representere en motkultur mot slik oppførsel, og fastholde en pedagogisk struktur og orden som fremmer elevenes langsiktige interesser mot gradvis mestring, tålmodighet og vilje til å underordne seg fagenes språk og logikk.

Mange sider ved skolen er utredet for å skaffe kunnskapsgrunnlag for politiske tiltak og utvikling. Nylig ble lærerrollen også undersøkt av et statlig utvalg. Vi vet en del om elevrollen også, men så vidt jeg vet er den aldri blitt hovedsak i noen utredning. Men vi har velprøvd kunnskap om at innføring i fagenes verden og hovedbegreper er nøkkelen til læring og mestring. Dette er læreren og skolens hovedoppgave, men ingenting kan lykkes uten en viss grad av elevmedvirkning og vilje til anstrenge seg for å lære.

Alle elever trenger bestemt voksenhjelp til å finne sin egen livsvei til utdannelse, arbeid og medborgerskap. Norske læreres store vennlighet og omsorg må kombineres med en bestemt fostring inn i rammer der en stabil elevrolle får dominere i skolearbeidet.

Det er mye som står på spill hvis voldsspiralen får nye omdreininger i norsk skole. Først gjelder det de lærerne som risikerer helsen både i akutte overfall fra voldelige elever, eller får helseskader som en virkning av langvarig og utmattende trakassering. Skolens rangering som en arbeidsplass med mye vold og trusler om vold kan føre til at mangel på nye lærere. Vi risikerer at ambisiøse og dyktige ungdommer etterhvert velger bort en arbeidshverdag med trakassering og ubehøvlet oppførsel som også går på det personlige og private løs.

Å tro at dialog, psykisk helsehjelp og færre læringsforpliktelser kan være langsiktige hovedløsninger på slike problemer kan umulig komme fra en byråd som forstår rekkevidden av voldsproblemene som nå vokser faretruende raskt, midt i hennes eget politiske ansvarsområde.