Drømmen om det perfekte samliv

“Når morgendagens historikere skal beskrive det tidlige 2000-tallets samfunnsdebatt er det ikke usannsynlig at de kommer til å feste seg ved hvor opptatt vi i vår tid var av parforholdet som sosialt og kulturelt fenomen”, leser jeg i forordet til antologien Par i vetenskap och politik: Intellektuella äktenskap i moderniteten (Borea Bokförlag, 2011). Ja, drømmen om parforholdet er sterk, til tross for alle diskusjoner om stjernefamilier og polyamorøse forhold, skeive perspektiv og andre alternativer. Det monogame forholdet mellom to individer later ikke til å være spesielt truet som norm, selv om folk skiller seg i temmelig høy grad.

Nærmere halvparten av alle inngåtte ekteskap ender i skilsmisse, og trykket på familierådgivning og parterapi øker alltid i forbindelse med høytider og ferier. Når mennesker som har valgt å leve sammen får tid til å være med hverandre døgnet rundt, kanskje i en liten hytte på fjellet eller på et hotellrom i et eksotisk land, oppdager de ikke sjelden at de ikke tåler hverandre. Drømmen om samvær og evig kjærlighet virker ikke så enkel å oppfylle.

Carl Jan Love Almqvist skrev sin ekteskapskritiske bok Det går an allerede i 1838. Almqvists karakter, Sara, sliter med konflikten mellom kjærligheten til Albert og ønsket om uavhengighet i form av et eget yrkesliv, som datidens ekteskapslover umuliggjorde. Oppfatningen av ekteskapet som den naturlige måten å leve på, som samfunnets minste byggestein og som den mest grunnleggende formen for menneskelig organisering har vært sterk siden 1700-tallet og ble ytterligere forsterket på 1800-tallet. Troen på ekteskapets integrerende kraft var stor. Gjennom familielivet kunne individet utvikle seg og blomstre. Man tenkte seg at individets følelsesliv, lykke og ambisjoner ville dra nytte av et engasjert familieliv, som på sikt ville være nyttig for samfunnet.