DEBATT

Livskvalitet som målestokk for velferdsstaten?

For å lykkes med å innfri høye forventninger til velferdsstaten ved hjelp av knappe ressurser må vi tenke nytt. Deler av svaret ligger i smart bruk av data og teknologi.

Publisert   Sist oppdatert

Andelen unge uføre under 30 år har blitt doblet på ti år. Særlig lidelser knyttet til psykiske helse har økt. Årsaken til dette er sammensatt, men én slutning vi kan trekke er at de psykiske lidelsene i stor grad påvirker den subjektive oppfattelsen av livskvalitet. Der den subjektive livskvaliteten overlapper særlig med psykisk helse; overlapper, ifølge helsedirektoratet, den objektive vurderingen av livskvalitet tilsvarende med levekår, som ofte brukes som en målestokk for velferd. Gjennom å forebygge helserelaterte lidelser kan vi styrke den subjektivt opplevde livskvaliteten, og på den måten lene oss på en velferdsstat som favner utover objektive levekår.

Det virker imidlertid som det politiske ambisjonsnivået ikke tar høyde for gevinstene ved å forebygge; I helsebudsjettet for 2018 ble det satt av tre prosent til forebyggende helsearbeid, et tall som gjenspeiler lav politisk vilje til å tenke langsiktig rundt en mer proaktiv helsepolitikk, til tross for at fordelene ved å forebygge vil være mange; en analyse utført av Menon Economics viser at dersom vi lykkes med å forebygge så lite som 5 prosent av sykdomstilfellene innenfor psykisk helse, vil besparelsen bli 1.2 milliarder kroner. Også i trafikken er det stort potensiale for å forebygge; Ifølge en beregning gjort av transportøkonomisk institutt ble de realøkonomiske kostnadene knyttet til trafikkulykker i 2015 om lag 5 milliarder. McKinsey hevder at førerløse biler vil kunne redusere antall ulykker på veien i USA med 90 prosent. Et regneeksempel viser at dersom vi legger til grunn at førerløse biler reduserer antall trafikkulykker med 90 prosent også i Norge, tilsvarer dette en kostnadsreduksjon på drøye 4,6 milliarder kroner.

Ved å bruke ny teknologi på en smart måte vil vi kunne redde liv i trafikken. Forsikringsbransjen er langt fremme når det gjelder å implementere sensorteknologi i bil. Vi kaller dette for smarte bilforsikringer, og gjennom betydelige mengder med innsamlet data kan vi nå trekke ut innsikt som vi bruker til å påvirke til mer trygg kjøreatferd. For eksempel har vi begynt å registrere hvor ofte du bruker mobilen mens du kjører, og vi kan si noe om risikosituasjonen i et gitt område, for eksempel en skolevei, basert på hvor mange som bruker mobiltelefonen mens de kjører. Gjennom et samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan vi sammen gjøre det tryggere å ferdes på veien, og samtidig tryggere for de myke trafikantene.

Forebygge mer og behandle mindre

Norge har fått en digitaliseringsminister utelukkende for å effektivisere offentlig sektor, hevder Ida Aalen. Digitaliseringsminister Astrup kontrer med at effektivisering ikke utelukker å samtidig kunne tilby bedre tjenester. Effektivisering er ikke isolert sett det eneste målet med digitalisering av offentlig sektor.

Spørsmålet er om man kan få i pose og sekk, når vi vet at offentlige ressurser er knappe og at utsiktene tilsier at det må strammes ytterligere til. Økt individualisering fører med seg økte krav og forventninger til velferdstjenester, både når det gjelder kvaliteten på ytelsene og muligheten til å velge mellom ulike tilbud. For å lykkes med å innfri høye forventninger ved hjelp av knappe ressurser må vi tenke nytt, og deler av svaret ligger i smart bruk av data og teknologi. Vi må forebygge mer og behandle mindre.