Utstyret fra brannmennene som rykket ut for å slukket brannen i reaktor fire ed Tsjernobyl ligger fremdeles i en kjeller like ved eksplosjonen

- Alt de sa, var at det hadde vært en eksplosjon, og at strømmen var borte

Samtidig som atomulykken i Tsjernobyl fikk katastrofealarmen til å gå i vesten, gikk feiringen av 1. mai sin vante gang i Sovjetunionen. Da Vitalij ble tilkalt for å delta i oppryddingen visste han ikke hva han deltok i. 

Publisert Sist oppdatert

Natt til 26. april 1986 førte gjennomføringen av en sikkerhetstest til at en av de fire reaktorene i hva som den gangen het Vladimir Iljitsj Lenin kjernekraft verk ved Tsjernobyl til å overopphete og eksplodere.

Det over 500 tonn tunge beskyttelseslokket ble blåst av og den påfølgende brannen slynget store mengder radioaktivt støv helt ut i atmosfæren. Selv i Norge kan vi fremdeles måle radioaktivitet etter ulykken etter at store mengder radioaktive stoffer falt ned over Nord-Trøndelag, Nordland, Jotunheimen og Valdres.

Vitalij Aleksandrovitsj Bezgodov var førti år gammel da ulykken skjedde, og bodde med familien sin i Tjerkassy litt sør for Kyjiv. Han var utdannet ingeniør, og jobbet for en statlig bedrift som drev med kontroll og autorisering av elektriske systemer.

I den forbindelse var det ofte han ble sendt ut til kraftstasjoner over Sovjetunionen, men det var aldri et oppdrag likt det han ble kalt ut på i maidagene 1986, litt over en uke etter eksplosjonen.

Vitalij Aleksandrovitsj Bezgodov deltok i flere måneder i opprydningsarbeidet etter Tsjernobyl. I dag sliter han med hudkreft, men laster ikke sovjetiske myndigheter for noe og sier han kun har gjort sin plikt.

Selv om det var gått over en uke siden ulykken hadde hverken han eller andre sovjetborgere blitt informert om hvor alvorlig situasjonen faktisk var. Første mai-feiringen hadde gått sin gang i Ukraina, Moskva og resten av Østblokken, mens norske aviser og TV var fulle av nyheter om eksplosjonen og radioaktive skyer. Ei heller ble alvoret formidlet da han ble oppringt fra hovedkontoret den maidagen.

– Vi fikk en telefon fra hovedkontoret i Kharkiv som igjen hadde blitt instruert fra Moskva. Kort etter ble vi kjørt fra Tjerkassy til Kyjiv og derfra videre til Visgorod, en liten by litt lenger nord der det var en stor vannkraftsstasjon på elven Dnipro omlag 50 kilometer fra ulykkestedet, forteller Vitalij

Ansiktsmaske som eneste beskyttelse

På dette stedet ble de innkvartert på et hotell som allerede var fullt av familier som hadde blitt evakuert fra Tsjernobyl-området, men heller ikke disse forstod omfanget.

– Vi dro alle sammen på stranden om dagen, selv om det var farlig. Det var ingen som advarte hverken dem eller oss om strålingsfaren.

Det var heller ingen i reisefølge som tenkte over det da de dro videre med båt opp Dnipro, og videre med buss mot Tsjernobyl.

– Vi bare dro til stedet, og begynte å gjøre det vi skulle, forteller han.

Heller ikke ved ankomsten var det noen som fortalte Vitalij eller de andre om hva som hadde skjedd i Tsjernobyl.

– Alt de sa var at det hadde vært en eksplosjon, og at strømmen var borte. Så ingen av oss var redde. Kanskje burde jeg ha klart å gjette meg til hva som hadde skjedd selv, men det gjorde jeg ikke.

Vel fremme ble Vitalij og de andre innkvartert i telt og hytter.

– Vi var der hele juni og juli, jeg husker fortsatt de store soppene som vokste rundt stedet der vi sov, forteller Vitalij.

Vitalij og de andre skulle i løpet av kort tid bygge en kraftstasjon som skulle forsyne oppryddingsarbeidet med strøm, ettersom alt var ødelagt i ulykken. Alt utstyret de trengte ble fløyet inn med helikopter. Vitalij var leder for arbeidslaget. Han dro hjem til Tjerkassy i august, men ble kalt tilbake i oktober etter å ha gjennomgått en legesjekk.

– Denne gangen ble vi innkvartert i en barnehage. Den var helt tom, jeg husker fortsatt de små sengene der barna hadde sovet, som fortsatt stod der.

De jobbet tolv timer hver dag, fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Den eneste formen for beskyttelse var en ansiktsmaske som de tok på seg når de gikk ut av bygningen. Mot slutten av dagen var det påkrevd å ta en dusj for å vaske av seg radioaktivt støv.

Vinduene i bygningen de jobbet inne i var dekket med betong, og veggene var dekket med et mystisk materiale som de skrellet vekk for at det ikke skulle være strømførende.

En vanlig brann

Bare tre-fire hundre meter unna, på den andre siden av en liten kanal, stod reaktoren fortsatt i brann da de begynte arbeidet.

– Det var som en vanlig brann, sier han.

– Vi la ikke merke til noe spesielt, hverken lukt eller farge. Det eneste som var spesielt var at det var masse biler og busser rundt, som vi fikk streng beskjed om å ikke røre.

Hverken brannen eller ulykken ble noensinne et stort samtaleemne for Vitalij og de syv andre i arbeidslaget hans.

– Stort sett snakket vi om livet, hva vi hadde jobbet med før, og om vanlige ting som familiene våre og hvor mange barn vi hadde. Vi tenkte ikke så mye, vi bare jobbet. Vi hadde heller ikke tid til å snakke så mye.

– Men vi fikk flott mat, ler han. Det var en god kantine, og bordet var fullt av alle slags gode retter. Spis hva du vil! Så jeg var fornøyd med maten. Og det var godteri, sjokolade og appelsiner.

På et tidspunkt kom til og med den berømte sangeren Alla Pugatsjova dit for å holde konsert for arbeiderne.

– De bygde en scene i skogen, et godt stykke fra reaktoren. Vi kom dit ganske sent, og en masse folk hadde kommet for å høre på henne slik at det ikke var noen ledige seter igjen. Så vi klatret opp i trær for å se henne synge. Jeg var bare førti på den tiden, så det var ikke vanskelig å klatre opp i et tre.

– Derfra hadde vi god utsikt og var nære nok til å kunne kysse hånden hennes, smiler Vitalij.

Gjorde sitt beste for å ikke gå på gresset

Vitalij understreker at arbeidet var fullstendig frivillig, og at de kunne si nei og dra sin vei igjen når som helst. Men det var det ingen som gjorde. Samtidig er det ingen tvil om at sikkerheten var elendig: Til tross for at Vitalij og de andre befant seg like i nærheten av reaktoren, ble det ikke gjort noe særlig for å beskytte dem mot radioaktiviteten som omgav dem. De gjorde sitt beste for å unngå å gå på gresset, og holde seg på veiene som var dekket med sement.

[caption id="attachment_128723" align="aligncenter" width="640"] Minnesmerket over mennene som deltok i slukningsarbeidet ved Tsjernobyl[/caption]

Da Vitalij fikk tak i et måleapparat og sjekket gresset som vokste rundt, viste det seg å ha en radioaktivitet på hundre røntgen, mer enn nok til å utgjøre betydelig helsefare for et menneske om man ikke oppsøker behandling.

De ble ikke informert om hvor mye radioaktivitet de faktisk ble utsatt for.

Minnesmerket over mennene som deltok i slukningsarbeidet ved Tsjernobyl

– Rundt halsen hadde vi en stor, svart måler som målte hvor mye stråling vi fikk i løpet av dagen. Den viste ingen tall, men mot slutten av dagen leverte vi fra oss målerne til noen andre som sjekket dem, uten å fortelle resultatene til oss, sier Vitalij, som forteller at mange av dem som jobbet der døde noen år senere.

De første som døde, var de som måtte klatre opp på taket, og de som kom først til ulykkesstedet.

– Jeg snakket med noen av dem, de var gode karer, forteller Vitalij.

Over reaktoren sirklet det helikoptre som kastet ned forskjellig materiale for å hindre at brannen skulle bryte ut igjen. En dag ble Vitalij vitne til at et av helikoptrene falt ned og krasjet. I TV-serien «Tsjernobyl» skjer dette få timer etter ulykken, i virkeligheten var det først noen måneder senere og neppe knyttet til stråling.

– Plutselig falt det bare ned. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Det var ingen å spørre, jeg måtte bare jobbe videre, forteller Vitalij som legger til at det i liten grad ble snakket om hendelsen.

Ikke så viktig

Etter at jobben var over gikk livet videre. Vitalij dro tilbake til familien og jobben i Tjerkassy. Det eneste han satt igjen med materielt, var fem ganger mer lønn enn vanlig for tiden han hadde jobbet i Tjerkassy. I noen år fikk de som hadde vært med også gratis ferieopphold og helsesjekker, som imidlertid ble kansellert for noen år siden.

I motsetning til mange andre har han vært heldig. Han er fortsatt i live og i god helse, selv om han har vært plaget med hudkreft.

– Vel, det var det, sier Vitalij når han er ferdig å fortelle historien.

Vi spør ham om han ikke er bitter på myndighetene som ikke fortalte dem om den alvorlige situasjonen?

– Nei, sier han klart og ettertrykkelig.

– Jeg ser ingen grunn til å være det. Det er masse dårlige politikere i dagens Ukraina også, men å være sint løser ingen ting.

Han er heller ikke negativ til kjernekraft.

– Hvordan skal vi leve og komme oss videre uten det? Halvparten av energien i verden kommer derfra. Vannkraft gir mye mindre energi, vindkraft enda mindre.

I det vi tar farvel klarer jeg ikke å la være å gi uttrykk for min egen beundring for det han og de andre gjorde for å hindre en enda større katastrofe. At for meg er de helter. Var det ingen som sa til dere underveis hvor viktig jobben dere gjorde faktisk var, undrer jeg.

– Det var vel ikke så viktig, det var ikke en så stor jobb. En bonde som dyrker poteter gjør også en viktig jobb, det er viktig at vi får mat, smiler Vitalij.

Powered by Labrador CMS