Venstreorienterte forskere. Står de alltid på «riktig» side?

Venstreorienterte forskere. Står de alltid på «riktig» side?

Bare hver tiende samfunnsviter og humanist oppgir at de ville stemt på Høyre eller Frp. Tallet ellers i befolkningen på høyreorienterte mennesker nærmer seg snart halvparten, skal vi tro de seneste meningsmålingene. Venstreorienterte forskere, eller venstrevridde som noen litt odiøst velger å kalle dem, stemmer vel da enten Rødt, SV, MDG og noen sikkert også Ap. Norske samfunnsforskere påvirkes da tydeligvis av sin ideologiske tilhørighet når hypotesene formes og konklusjonene trekkes.

Helt siden jeg som statsviter og del-ansvarlig for Justisdepartementets forskningsaktivitet, mot slutten av 70- og gjennom hele 80-årene, var det for oss i embetsverket åpenbart at samfunnsvitenskapelig forskning (rettssosiologi og kriminologi særlig) tiltrakk seg forskere med et mer tydeliggjort radikalt og venstreorientert politisk syn på sin forskning enn dem (jurister) som søkte forskningsstøtte til sin rettsvitenskapelige forskning. Intet oppsiktsvekkende ved det. At en forskningstradisjon er mer samfunnskritisk og radikal, og en annen mer konservativ og samfunnsbevarende behøver ikke å bety at forskningskvaliteten i produktene hentet fra den ene tradisjonen er dårligere enn produktene fra den andre.

Selvsagt skal ethvert akademisk arbeid vurderes basert på dets forskningskvalitet, men det betyr ikke at en samfunnsforsker som flagger sitt ideologisk verdisett, og samtidig innrømmer at både problemstillinger, premiss og tolkning av funn i hens forskning er farget av hans politiske syn, behøver nødvendigvis ikke være kvalitetsforringende. Hvis en samfunnsforsker derimot påstår at han forskning er objektiv, og blottet for ideologiske og verdiforankrede grunnholdninger (dvs. nærmest verdiløs (!)), er det imidlertid grunn for mange til å bli skeptisk.

I en ny rapport har forskere undersøkt hvordan norske samfunnsvitere vurderer et fiktivt forskningsprosjekt om dialogmøter mellom etniske nordmenn og nylig ankomne flyktninger. Noen av samfunnsviterne ble presentert med funn som viste at majoritetsbefolkningen utviklet mer liberale holdninger til innvandring da de kom i kontakt med de nyankomne flyktningene. De andre samfunnsviterne ble presentert med motsatt funn som viste at majoritetsbefolkningen utviklet mindre liberale holdninger til innvandring i dialogmøtet. Studiene var metodisk identiske; det eneste som skilte dem var funnene.

Det avslørende i denne undersøkelsen var etter min oppfatning hvordan bevisste og ubevisste verdivalg og politiske referanser innvirker på hvordan samfunnsviterne forsto og tolket resultatene. Studien som kom frem til at majoritetsbefolkningen befolkningen utviklet mindre liberale holdninger i møte med innvandrere ble gjennomgående hardere kritisert. Ikke bare for relevans, men også for dens metode – selv om metoden altså var identisk med studien som konkluderte for det motsatte.

Heller ikke dette virker oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende er at mange venstreorienterte samfunnsforskere (en del jurister også til en viss grad inkludert) ikke innrømmer at deres forskning, naturlig nok, fremstår mer tydelig venstrevridd, radikal og sosialpolitisk innrettet, enn hva naturvitenskapelig forskning gjør. Er du en venstreorientert forsker søker du bevisst og ubevisst etter et sosial- og velferds-politisk fakta- og kunnskapsgrunnlag som støtter opp under din tro og dine grunnleggende ideologiske verdisett.

Vi mennesker – som homo politicus – enten vi er forskere eller ikke, søker altså etter kunnskap som bekrefter noe vi allerede tror på, i en kaotisk og kompleks verden. Det som fra tid til annen overrasker, er kanskje at samfunnsvitenskapen selv ikke innrømmer, at deres forskning av mange forståelige grunner riktignok, er mer politisk, i betydningen mer innrettet mot kritikk av makten, og av myndighetenes forvaltning av den, enn mye annen forskning.

Man skal heller ikke se bort fra at venstreorienterte samfunnsforskere gjennomgående er mer engstelige enn høyreorienterte forskere for å bli stemplet som fordomsfulle. En slags berøringsangst for de forskningsresultat som skulle indikere noe i retning av at høyresiden kanskje har «rett» i noe av sitt sosialpolitiske verdigrunnlag. En slik innrømmelse ville nok sitte langt inne.

Noen venstreorienterte forskere er dessuten overbevist om at enkelte fagfelt innenfor samfunnsfagene og humaniora bør bygge på en «rett og rettferdig» samfunnsmoral. En slik samfunnsmoral er i deres verden sjelden eller aldri forkynt av et høyreparti. Og da heller ikke av høyreorienterte samfunnsforskere.

Forskning som for eksempel antyder at noe av løsningen på et definert sosialt problem kan ligge hos mennesket selv, hens ansvar og vilje, og ikke i systemet og i statsbudsjettet, kan lett bli beskyldt av venstresiden for å tenke elitistisk og fordomsfylt. Og slike mennesker vet vi jo alle at tilhører høyrekreftene her i landet. Og hvem finner vi så der? Jo, mennesker (også forskere) som vi alle vanlige folk også vet står for mindre rettferdighet og større ulikhet.