Slutter vår frihet der verden begynner?

For en uke siden oppdaterte Freedom House sitt forsidebilde på Facebook. Bildet de nå bruker er tatt fra deres rapport om global pressefrihet for 2017, og er slående i all sin enkelhet. Den delen av verden som ifølge deres undersøkelser er å regne som «fri», begrenser seg stort sett til Vesten, Chile og Uruguay. Det er forsåvidt ingen nyhet at det er sånn. Det som er nytt – og som stadig vokser – er presset som utøves for å få det forandret. Den grønne delen av jordskorpa er mer sårbar nå enn tidligere, og vi er delvis skyld i det selv.

Timothy Garton Ash på Oxford-universitetet har de siste årene ledet et prosjekt om ytringsfrihet i en global tid. Han er klar på hva som står på spill. Spørsmålet om ytringsfrihet i det multikulturelle Europa, sier han, virker helt åpenbart å være det fundamentale spørsmålet om frihetens fremtid i denne verdensdelen. Jeg må si meg enig.

Globale rammer er snevre

For hva gjør vi med den globaliserte situasjonen vi har? Hvor enhver tegning eller ytring kan spres over hele verden fort som en nynazist på vei ut av Blitz? Vi har jo en ganske unik situasjon hva ytringsfrihet angår her oppe på berget, og det er vanskelig å presse denne situasjonen gjennom i resten verden. Eller som ytringsfrihetskommisjonen skrev i 2009: den norske konteksten lar seg ikke enkelt universalisere. «I norsk sammenheng vil det konstitusjonelle vern om ytringsfriheten under enhver omstendighet gå ut over det som kan begrunnes universalistisk» står det å lese. Det at vi har en høy grad av ytringsfrihet sammenlignet med resten av verden, vil altså si at om vi skal ta hensyn til hva andre land føler om ytringer som skjer her i Norge eller i Europa, så må vi snevre inn våre egne rammer betraktelig. Motstanden mot vår lokale ytringsrett er nemlig blitt global.

Han erklærte at det eneste som trengtes for at verden igjen skulle bli trygg og rolig, var at vi her i vesten innførte blasfemilover av samme type som Pakistan har.

Alle kjenner til fatwaen mot Salman Rushdie etter hans utgivelse av Sataniske Vers, som strakk seg inn i vårt eget samfunn. Helt inn i hagen til en forlegger i Oslo, faktisk. De første store demonstrasjonene etter boken ble organisert av følgerne til Mawdudi i India gjennom organisasjonen Jammat-e Islami. Det var den samme gruppen følgere som organiserte de første store organisasjonene også i Storbritannia.

Etter den elendige filmen Innocence of Muslims – som viser Muhammed som voldsmann og morder – utlovet den pakistanske ministeren for jernbaner i 2012 tilsvarende 100 000 dollar til den som drepte produsenten av filmen. Han erklærte at det eneste som trengtes for at verden igjen skulle bli trygg og rolig, var at vi her i vesten innførte blasfemilover av samme type som Pakistan har. Man hører Osama Bin Ladens ord i bakgrunnen: «If there is no check on the freedom of your words, then let your heart be open to the freedom of our actions», sa det 21. århundrets største terrorist.