DEBATT

Adolph Tidemand, «Haugianerne», 1848
Adolph Tidemand, «Haugianerne», 1848

Arbeiderbevegelsen og kristenfolket

DEBATT: Den norske arbeiderbevegelsen har gjennom historien hatt mye nærere og varmere relasjoner til kirken og til kristen lekmannsbevegelse, enn mytene vil ha det til.

Publisert

I dag, 1. mai, arbeidernes og arbeidets dag, går flagget til topps rundt i vårt ganske land. Og det flagget som går til topps er det norske flagget, flagget med kristenkorset. Kristenkorset som Arnulf Øverland ville stryke vekk og ut av Norges flagg:

«Stryk kristenkorset av ditt flagg,

Og heis det rent og rødt!

La ingen by dig det bedrag.

at ‘frelseren’ er født!

Og vil du ikke dø som trell,

Så får du saktens fri dig selv!»

Øverland traff ikke akkurat nerven i samtiden og i folket med dette lille kampdiktet. I en annen kamp, kampen mot samnorsken, viste han at han evnet å oppnå klangbunn, også i de brede lag av folket. Hans krav om å viske korset ut av flagget – og helst heise det rent og rødt – møtte derimot svært liten begeistring i befolkningen, og heller ikke i arbeiderbevegelsen. Den jevne arbeiders ståsted var et annet, nært knyttet til følgende faktum:

Den norske arbeiderbevegelsen har opp gjennom historien hatt mye nærere og varmere relasjoner til kirken og til kristen lekmannsbevegelse, enn mytene vil ha det til.

Tre jubileer gjør at min 1. mai-hilsen – i år er viet samvirket og samarbeidet og striden og åndsfellesskapet mellom den norske kirke, den kristne lekmannsbevegelsen og norsk arbeiderbevegelse:

1. Det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født, mannen som samlet de små mot de store. Mannen som mer enn noen skapte våre tanker og forestillinger og holdninger om gudstroens samvirke med det ærlige arbeidet.

2. Det er 100 år siden Tor Aukrust ble født, forfatteren og reformatoren som med sitt banebrytende tobinds-verk om kirkens sosialetikk; Mennesket i samfunnet (1965/1966) staket ut Arbeiderpartiets omfavnelse av nestekjærlighet som identisk med solidaritet – en så het omfavnelse at bedehus-mannen Einar Førde, skal vi tro Rune Slagstad (De nasjonale strateger), omtalte den som «klissete».

3. Det er 10 år siden Nils Ivar Agøy ga ut Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser og håp – en utgivelse som på kort tid har blitt standardverket innen sitt felt.

Og hva søker jeg så å la denne jubileumskavalkaden bikke ut i?

Noen refleksjoner over at de tider hvor arbeiderbevegelsen har vært sterk og styringsdyktig, har bevegelsen hatt nær og varm kontakt med kristenfolket og kirken. Noen refleksjoner rundt hvor Ap under Støre står i dette spørsmålet og i denne tradisjonen?

Og noen sideblikk til en katolikk over dammen, en trofast kirkegjenger, som for et års tid siden var latterliggjort her hjemme av liberalistisk-orienterte forstå-seg-på-analytikere, så vel som av det demokratiske partiets egne ultra-progressive ungdomskrefter – de samme krefter som i dag, litt brydd, bøyer hodet for ideene, virketrangen, viljen og gjennomføringsevnen til en katolikk som kan sin sosialetikk og føler på sitt kall.

Hans Nielsen Hauge

Du finner knapt den sosialdemokrat i vår tid som er seg bevisst arven fra Hans Nielsen Hauge, med hederlig unntak for den kraftig minskende gruppen kristensosialister. Men sannheten er at den metode Hauge valgte for sin samfunnskritikk, og de virkemidler han tok i bruk, var inspirasjon for mange av de unge, sosialt bevisste som i sin tid – opplyst av bl.a. arven fra Hauge, kom til å gjøre de riktige sosialdemokratiske valgene for sin generasjons kritikk og motstand mot myndighetene og de herskende klasser, avvise vold og revolusjon og arbeide for gradvis reform, stemmerett og demokrati.

Uten Hans Nielsen Hauges varige innvirkning på betydelige deler av norsk arbeiderklasse ville arbeiderklassens historie, og dermed norsk historie som sådan, kunnet sett helt annerledes ut. Jeg våger den påstand at Hauges vekkelse og haugianismen har hatt langt større formende betydning for den – etter hvert – organiserte norske arbeiderbevegelse enn f.eks. Lofthus-opprøret og det enda tidligere opprøret igangsatt av og rundt teologen Marcus Thrane.

Hans Nielsen Hauge var forut for sin tid på så mange måter:

Det at kvinnene skulle tie i forsamlingen var en feil tolkning av Paulus sine ord, ifølge Hauge. Han mente at Paulus med sitt utsagn viste til et konkret lokalt «ordensproblem» og ikke til at kvinnene generelt ikke skal tale eller delta på andre måter i forsamlingen. Hauge reduserte Paulus’ ord om kvinners taushet til en nærmest enkeltstående inngripen i en lokal konflikt rundt bråkete møter – ikke noe utover det.

Og hva mer er: Han fulgte dette opp i den bevegelse og i den vekkelse han fikk i gang. En rekke selvstendige og kloke kvinner fikk utvikle seg, fikk lederverv, skrev bøker og reiste rundt i landet som autoriteter for sin sak.

Hauge var også lekpredikanten som priste betydningen av skolegang og av høyere studier, for at allmuens barn skulle kunne ta skritt opp og frem. Aktiv inntektsomfordelingspolitikk var han villig til å bruke for å oppnå dette: Hans mest radikale forslag gikk ut på å ta fra prestelønnene og legge til lærerlønnene, slik at de prester som «hadde store kall og inntekter, kunne fratas noe, og noe legges til skoleholderne».

Alv Magnus gjør følgende observasjon i sin ferske bok om Hauge, Mannen som forandret Norge:

«Han er den første nordmann som har gjort seg til talsmann for lønns- og inntektsutjevning på sosiale premisser. På dette området lå han nesten 100 år foran sin tid.»

Haugianerne tok også sine holdninger og standpunkter med seg over Atlanterhavet. Mens Den Norske Synoden (fellessynode) i det nye landet famlet seg frem i sin rådgivning og til slutt mumlet ut at «slaveri er ikke en synd i seg selv», var haugianerne ikke i tvil. Vossingen Elling Eielsen, en av de fremste vekkelsesvandrerne i generasjonen etter Hauge selv, lot kallet føre seg til Amerika, hvor han fikk stor betydning. Allerede i 1846 belærte han sin menighet uten omsvøp og bisetninger: «Intet menneske har rett til å eie andre mennesker. Slaveriet er en skræksom synd.»

Tor Aukrust

Tor Aukrusts onkel var dikteren Olav Aukrust. Og sosialøkonomen Odd Aukrust og humoristen og tegneren Kjell Aukrust var hans fettere. Litt av en familie!

Tor Aukrust avla teologisk embetseksamen i 1949 ved Universitetet i Oslo og tok praktikum året etter. Tobindsverket Mennesket i samfunnet regnes som hans hovedverk og ble et viktig dokument for kirkens forsøk på å formulere en sosialetikk. Boken ble avgjørende for Arbeiderpartiet som i realiteten adopterte mye av tankegangen i den sosialetikk som der ble fremsatt. Men boken var også inspirasjonskilde for Kjell Magne Bondeviks forsøk på å skape et bredere KrF.

Grovt sett kan vi si at forholdet mellom kirken / presteskapet og arbeiderbevegelsen har gått i disse fasene: En samlingstid og en forståelsens tid på slutten av 1800-tallet (pre-Ap, men med spirene til arbeiderbevegelsen der allerede) med prester som tordnet over industrialiseringens skyggesider. Så: En brå slutt på samarbeid og tillit som en følge av kommunistenes etablering av et sovjetisk ateistisk diktatur, og den påvirkningskraft som Moskva noen år hadde over f.eks. Det norske Arbeiderparti. Denne kuldeperioden holdt seg egentlig godt forbi krigen, inntil Aukrusts bok var sterkt medvirkende til å trekke opp nye tanker på Youngstorget.

Det er riktig å nevne også det faktum at kristensosialismen sto sterkt i det SF som i 1973 gjorde et meget godt valg. Tor Aukrusts sosialetikk inspirerte ikke bare i Arbeiderpartiet, men til fulle også i SF. Hvor dypt og varig dette hang ved i SF – senere SV – fikk vi illustrert under det verdifellesskapet og den respektfulle verdidialogen som de tre dyktige Kristin-kvinnene, (Clemet, Halvorsen og Aase), viste frem i kronikker og intervjuer på 90-tallet.

Nils Ivar Agøy

Historikeren og teologen Nils Ivar Agøy ga i 2011 ut boken Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser og håp (Fagbok-forlaget). Fra hans svært gode bok, og støttet av artikkelen «1. mai og kirken – den glemte forhistorien», stjeler jeg såpass mye at det er riktigst å sette sitat-tegn rundt det aller meste:

Agøy fastslår: «Kirken har lange 1. mai-tradisjoner. Norske kristne har i det hele tatt en historie i kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, som vi kan være mer stolte av enn mange tror.»

Han påpeker at i dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var «et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen», og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Agøy mener dette utvilsomt er en utbredt forestilling. Og han har forklaringen på det:

«Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken – og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke – som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.»

«Problemet med dette bildet, er at det er falskt», konstaterer Agøy og fortsetter:

«Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene.»

La meg i en replikk til Agøy påpeke: Det nære fellesskapet mellom arbeiderbevegelsen og kirken ser vi også utenfor Norges grenser:

En viktig opptakts-milepæl for etableringen av britiske Labour Party var «Bradford-konferansen» i 1893. Konferansen var stor og spennende den. Men det mest oppsiktsvekkende – sett med våre 2021-øyne – er nok at over fem tusen arbeidere, fagforeningsfolk og intellektuelle fra Fabian Society deltok på konferansenes tilrettelagte gudstjeneste. Fem tusen.

Agøy drar så opp kroneksempelet her hjemme:

«Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1. mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen. Fra tidlig på 1900-tallet feiret kristensosialistene i Arbeiderpartiet 1. mai som en dag da kristendom og sosialisme smeltet sammen. Heller ikke var det helt uvanlig med prester som 1. mai-talere på 1910- og 1920-tallet.

Men dette var bare tilfeldige utslag av en sterk «kristelig-sosial» (som den ble kalt i kirken) eller «kristensosialistisk» (i arbeiderbevegelsen) tendens, som holdt på å bli en hovedstrøm i kirke og samfunnsliv på 1910-tallet.

Så kom et brått skifte, konstaterer Agøy:

Hovedstrømmen av samling kirke/arbeiderbevegelse ble knust under de bitre partistridene og det iskalde ideologiske klimaet i mellomkrigstida. Da hendte det virkelig at kirke og arbeiderbevegelse opptrådte som motpoler, mye på grunn av en doktrinær kommunisme som tolket all religion som skadelig. Og den eldre tradisjonen ble glemt på mange hold. Så langt Nils Ivar Agøy.

USA

Også i USA er den eldre tradisjon glemt. Men noen husker og forsøker å få andre til å se de lange linjene:

Adon Taft benyttet i 2013 spalteplass i Washington Post for å minne amerikanerne, og i særdeleshet fagforeningene, om dette:

“Overlooked is what religion-and-economics expert Lew Daly calls ‘arguably the deepest, most serious problem’ in unions today: ‘the corrosion wrought by secularism’ in both unions and society at large. Union leaders have forgotten the religious roots of organized labor in this country. Terence Vincent Powderly, who led the Knights’ (The Knights of Labor – første masse-organisering i USA) outreach across the nation, was a devout Catholic influenced by his Baptist lay preacher predecessor, Uriah Stephens. Powderly, a nonsmoking teetotaler, attributed the roots of the labor movement to Christianity. Writing in 1893 on the history of the Labor Day observance — which had begun only the year before and wasn’t declared a national holiday until President Grover Cleveland acted in 1894 — Powderly recounted centuries of labor history: ‘Trades-unionists, members of guilds, leagues and other organizations of workingmen embraced Christianity and proclaimed its doctrines as being especially advantageous to the welfare of the toiling poor.’”

Og sannelig: USA har nå fått en president som kjenner historien til den amerikanske arbeiderklassen. Og en som dermed vet hvordan kristen sosial-etisk tankegang har tilført og inspirert de første forsøk på samling, organisering og mobilisering av ufaglærte så vel som faglærte arbeidere og funksjonærer. Dagsavisens utmerkede penneknekt, Lars West Johnsen, skrev godt om dette torsdag, om enn han intet nevnte om Bidens tro og hvordan Biden står i en organisk kristen linje fra pre-Haymarket Terence Vincent Powderly, via Martin Luther King og frem til bl.a. to så forskjellige baptister som Jimmy Carter og Bill Clinton. Dog. West Johnsens ord er kloke, tross denne uteglemmelsen:

«Fredag er det gått 100 dager siden Joe Biden 20. januar ble sverget inn som USAs nye president. Mest av alt feiret de og vi da et farvel med Donald Trump. Det var jobb nummer en for Demokratene å bli kvitt han. Forventningene til Biden var ikke store. Hva kunne en tradisjonell midt-i-veien-politiker egentlig finne på? En hel del skulle det vise seg. Selv de mest progressive kreftene i USA nikker nå anerkjennende. Og de reaksjonære skjelver og roper forvirret ut sine advarsler.» (Lars West Johnsen, 29/4, Dagsavisen.)

Well put, Mr West Johnsen. Well put. Men det er også ordene til Elizabeth Dias, i New York Times, i januar i år:

“In his inaugural address, Mr. Biden rooted himself and the country in a Christian moral vision that makes room for a pluralistic society, unlike his predecessor who promised to make America a certain kind of Christian nation. Mr. Biden quoted Augustine, ‘a saint in my church,’ he said, who wrote that ‘a people was a multitude defined by the common objects of their love.’”

“Augustine, the fourth-century North African bishop, recognized that no political community was going to be the city of God on earth, explained Eric Gregory, professor of religion at Princeton University. This passage, from the saint’s ‘City of God,’ has been used in the 20th century ‘to open up the space for a nontheocratic way for Christians to understand what it means to be citizens in a plural society,’ he said.”

“For Mr. Biden, ‘it was a subtle and explicit effort to show a different vision of a way in which a Christian could imagine themselves as part of a diverse America, one that is defined by these common objects of love, rather than by hate and fear or exclusion.’”

Så et sprang tilbake til Norge:

Kristenfolket, arbeiderbevegelsen og verdi-politikken

Arbeiderpartiet her hjemme har hatt en velutviklet evne til å undervurdere kraften i såkalte verdispørsmål, og i særdeleshet på den voldsomme forklaringskraft verdispørsmålene har for dem som stemmer eller vurderer å stemme KrF. Arbeiderpartiets vurdering har gjerne basert seg på å telle enighetspunkter i KrFs og Aps respektive programmer, og basert på en slik kvantitativ analyse overvurdere sjansene for at sentrumspartiet KrF vil velge å alliere seg med venstresiden i norsk politikk.

Den neste anstøtssten for verdiorienterte, rettferdighetssøkende og solidaritetsønskende sentrumsvelgere er Arbeiderpartiets manglende tradisjon for internt meningsmangfold i verdispørsmål. I en hel del verdispørsmål de siste 20-30 årene har et stort liberalt flertall i Høyre på mange punkter delt oppfatning med et omtrent like stort liberalt flertall i Ap. Forskjellen har imidlertid vært at sentrumspartiene og sentrumsorienterte verdivelgere har merket seg Høyres aksept for meningsmangfold og anledningen til å følge sin samvittighet i verdispørsmål, og – på den annen side – den tradisjon av kollektiv og samlet stemmegivning og streng demokratisk sentralisme som Ap står i.

Gro Harlem Brundtland skjønte KrF. Hun skjønte KrF så godt at hun trygt kunne regjere i et så høyt antall år, at Erna Solberg fortsatt har noe å ta igjen i «sitte-lengst»-konkurranse mellom (eks)statsministre. Så sent som foran siste valg og i forbindelse med Aps behandling av partiprogrammet, kom Brundtlands forståelse for KrF og for verdispørsmålene svært klart til syne, da hun entret partiets talerstol og i realiteten parkerte talspersonene som ønsket en abort-liberalisering.

Avslutning

Hans Nielsen Hauge samlet de små og lot dem rette ryggen. Tor Aukrust forente rettferdighet og barmhjertighet, nestekjærlighet og solidaritet. Nils Ivar Agøy synliggjorde de svært lange historiske samlingsrøttene for kirken og arbeiderbevegelsen, og viste oss at «Moskva-årene» var unntaket, ikke regelen.

Hva nå med Støre? Valgte han å investere prestisje og å prioritere sikre flertall for sin motstand mot rusreformen, og senket han isteden det skjoldet han hadde tenkt å holde opp til forsvar av abortloven?

Organisasjonen Kristne Arbeidere ga i 2014 uttrykk for et sterkt håp om at Jonas Gahr Støre som ny Arbeiderparti-leder ville hente tilbake kristne velgere fra Høyre og Frp. (KrF ble ikke nevnt….)

Jan Rudy Kristensen, leder for Kristne Arbeidere ga uttrykk for at en troende Ap-leder kan appellere til kristne velgere som til nå har stemt borgerlig:

«Jeg håper at Jonas' kristne tros­bakgrunn fører til at en del velgere som har stemt feil i det siste, kommer på plass», sa Kristensen til Dagen i 2014.

Så gjenstår det å se om det faktisk var hun som var lege, den ikke så kristen-profilerte Gro Harlem Brundtland, som viste seg bedre å møte de kristne solidaritetsorienterte velgere på halvveien, enn den mer kristen- og kirkevante Jonas Gahr Støre. Eller om Støre finner den rette pilegrimsleden til valgseier?

Tiden vil vise om vi i 2021 står foran et veiskille i, eller en bekreftelse av – det som til nå har vært et langvarig og godt forhold – forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket. Det er 20 uker til valget. Er forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket fortsatt levedyktig på valgdagen?

Innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-profil.