DEBATT

Å rette baker for aksjonær

DEBATT: Markedsøkonomien som system har vist at den evner å redusere utslipp i flere vestlige land. Det er likevel flere grunner til at individuell nyttemaksimering og den usynlige hånd alene ikke vil kunne stake ut kursen for å nå ambisiøse klima- og miljømål.

Publisert

I sitt argument mot «opprop for systemendring» benytter Gard Løken Frøvoll i sin Minerva-spalte 2. juli det etter hvert mest kjente av alle økonomiske sitater, som først ble ført i pennen av skotten Adam Smith i 1776:

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest.»

Sitatet peker på det etter hvert dominerende aksiomet innen økonomifaget om at det er individuell nyttemaksimering som gjør at økonomien går rundt. Hver enkel økonomiske aktør produsere de største goder for samfunnet ved å gjøre det som gagner en selv mest – enten det er i form av fysiske goder, som et varmt brød hos en baker, eller tjenester. Videre i boken Nasjonenes velstand viser Adam Smith til «den usynlige hånd» som rettleder økonomien i retning av likevekt, først og fremst gjennom tilbud- og etterspørselsmekanismer.

I et mindre sitert utdrag av Smiths andre hovedverk The Theory of Moral Sentiments utdyper filosofen hva han viser til ved den usynlige hånd:

«Every individual […] are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species.» (egen utheving)

Det er altså to klare teser som kommer ut av Smiths tenkning. Den ene er at gjennom markedsøkonomiens «usynlige hånd» vil det bli en effektiv allokering av knappe ressurser. Den andre er at, uten selv å ha et mål om det, vil den enkelte best tjene storsamfunnet og dele på jordens begrensede ressurser gjennom individuell nyttemaksimering.

Smiths eksternaliteter

Det er derimot et par åpenbare problematiske sider ved å lene seg på Smiths analyser av det 18. århundret, når vi skal få has på globale klimaendringer i det 21. århundret. I denne debatten må vi skille mellom hverdagslige interaksjoner i økonomien, som når du handler et brød, og systemiske «markedsfeil» (eller eksternaliteter som økonomer kaller det) som berg av matsvinn og gigatonn med klimagassutslipp.

Det er paradoksalt at Smith selv befant seg midt i en av de store samfunnsomveltningene i moderne historie – det som skulle markere overgangen fra et føydalt til et kapitalistisk økonomisk system. Smiths hovedbidrag til økonomisk teori i dag er hans beskrivelser av produksjonssystemer og spesielt hvordan spikerfabrikker i England tok i bruk nye former for arbeidsinndeling. Som filosof i politisk økonomi ved Edinburgh-universitet promoterte han derimot langt mer inngripende tiltak i økonomien, enn nåtiden har tilskrevet ham.

Vi har også eksemplet brakt frem av feministiske økonomer om premisset for hva som regnes som produktiv verdiskaping (kanskje best formildet i Katrin Marçals bok Who Cooked Adam Smith’s Dinner?). For hadde det ikke vært for at Smiths egen mor i mange år stelte huset og bakte brød til Smith, ville få av bøkene hans sett dagens lys. Om hun gjorde det av kjærlighet for sin sønn, eller ut av sosial kontroll og en husmors samfunnsforventninger på den tiden er uvisst. Men det var neppe utelukkende av egeninteresse.

I å fremheve Smiths ideer må man også ta inn over seg hvordan vårt samfunn skiller seg fra det på Adam Smiths tid. Mens datidens bakerier, bryggerier og slaktere først og fremst var drevet og eiet lokalt er disse tjenestene i dag tilbudt av vertikalt integrerte, ofte globale selskaper. Det er ikke lenger likefremt å definere hva som er egeninteressen for et slikt multinasjonalt selskap – eller for den saks skyld den baker de har ansatt på sitt lokale bakeri.

Den samfunnsbevisste baker

La oss ta et norsk bakeri som Godt Brød som et eksempel. Godt Brød har 20 bakerier spredt over hele landet. Bakeriene er eid av holdingselskapet Godt Brød Norge AS, som er et aksjeselskap på Oslo Børs. Største eier med 42 prosent av aksjene er Human Capital Invest AS.

Er det da av bakerens eller fjerne aksjonærers egeninteresse vi forventer vårt daglige brød?

Selv om et hvert aksjeselskaps fremste mål er å maksimere aksjonærenes nytteverdi gjennom profitt, er det flere grunner til at selskaper også ønsker å imøtekomme andre samfunnsmål. Et moderne bakeri baker ikke nødvendigvis bare brødene som gir høyest avkastning på kort sikt. Det er også opptatt av å kjøpe inn sunne, miljøvennlige råvarer, få god omtale i mediene eller å bli ansett som en samfunnsansvarlig bedrift.

Godt Brød har som en av sine visjoner å bake «et så rent og ærlig produkt som mulig» med slagordet «Godt brød, god samvittighet».

Som et annet eksempel har de fleste bakerier i Norge de seneste årene et uttalt ønske om å redusere matsvinn. Ikke bare er matsvinn en stor ressurssløsing, det koster også samfunnet dyrt i form av utslipp og avfallshåndtering. Bakeriet ser derimot at som en liten aktør i konkurranse med langt større og mektigere aktører i matvarekjeden, har det lite det skulle sagt. Bakeren kan prøve å etablere egne ordninger for å donere bort brødet ved endt arbeidsdag.

Eller hun kan håpe at storsamfunnet etablerer felles ordninger og kravspesifikasjoner som får flere aktører i kjeden til å ta saken på alvor. Er hun heldig, etableres det en bransjestandard mot matsvinn, og det etableres egne regler for å videreselge gammelt brød. Takket være innovative aktører som ser potensialet i et nytt marked, vil det gamle brødet hennes nå hentes sammen med leveransen av neste morgens ferske brød og leveres til det lokale mikrobryggeriet som bruker gamle brød-rester i et av sine spesialbrygg.

Heldigvis har vi nå en slik avtale på plass i Norge, og vi kan dokumentere at den har hatt effekt. Matsvinnet er redusert med 12 prosent siden 2015. Men dette initiativet kunne ikke kommet fra enkeltaktører som handler etter en snever forståelse av egeninteresse (les: profittmaksimering). Snarere har det krevd klare føringer fra det offentlige og etableringen av nye systemer for å håndtere matsvinn. Et mål om å halvere matsvinnet innen 2030 er en viktig rettesnor for alle aktører i kjeden.

Dette eksempelet kan illustrere at Smith tok feil på minst to punkter.

Punkt 1. Adam Smiths aksiom om at den enkelte kun handler ut fra prinsippet om individuell nyttemaksimering dekker ikke behovet for tilhørighet eller ønsket om et godt omdømme. Et bakeri kan selvfølgelig få god avkastning på å gjøre det kundene oppfatter som det moralsk riktige (redusere matsvinn), men det kan også være et motiv om å få et godt omdømme hos myndigheter, tilsynsorgan eller hos andre aktører i verdikjeden. Mange ledere ønsker dessuten gjerne å gjøre det som gir dem status i kretsen av ledere i matvarebransjen.

Dette er en side av menneske som gjerne har blitt ignorert eller avskrevet av de fleste økonomer siden Smith. Kanskje mest kjent er vinneren av Nobels minnepris i økonomi, John Nash, som har gitt navn til Nash-likevekten. I økonomisk spillteori fremheves gjerne Nash-likevekten som resultat når to økonomiske aktører konkurrerer. Begge får mindre igjen, fordi begge konkurrerer i et nullsumspill. Derimot er det gode grunner for å argumentere for at det også finnes en Kant-likevekt, navngitt etter filosofen Immanuel Kant. Her vil begge aktørene velge å samarbeide for å oppnå en større samlet gevinst, blant annet begrunnet i pliktetikken.

Punkt 2. Mens individuell nyttemaksimering som styrende prinsipp kan lede til effektiv allokering av ressurser og økt produktivitetsvekst, vil det ikke alene kunne løse de store samfunnsmessige utfordringene vi står overfor. Hver mann for seg skaper ingen helhetlig retning. Dersom man politisk går inn for det, kan man bevisst sette matsystemet (alle som utgjør matvaremarkedet) i en mer bærekraftig retning. Den mest effektive metoden er for staten å utpeke et par klare oppgaver.

Det var UCL-professoren Mariana Mazzucato som for alvor introduserte missions-konseptet gjennom boken The Entrepreneurial State. Mer enn å rette opp i markeds- og systemsvikt, som matsvinn, må en stat med klimaambisjoner sette klare mål og peke ut en grønn retning som så nyttemaksimeringsaktører kan orientere seg etter.

Man kan velge å se på disse oppgavene som radikale forslag «for å velte systemet». Eller man kan se det fra den konservative idétradisjonen, som naturvern og «forandring for å bevare».

Faktum er at for å nå våre klima- og miljøambisjoner må demokratisk forankrede institusjoner stake ut en grønn kurs som gir systemendringer for en lang rekke sektorer. Det offentlige må peke ut en retning, mot bærekraftige produksjonssystemer, sette klare spilleregler og korrektiver for å bryte med kursen. Markedet kan sørge for at vi alle får nok brød. Men bakeren (eller aksjonæren) kan ikke alene sørge for at det produksjonen holdes innenfor jordens tåleevne.