Den vennlige fra Minnesota

Amy Klobuchar er presidenten USA trenger. Det betyr ikke at hun kommer til å vinne.

Publisert   Sist oppdatert

Søndag formiddag, stående i snøkav og vind, erklærte Minnesota-senator Amy Klobuchar at hun vil bli president i USA. Det var ventet. Klobuchar er relativt ukjent for det amerikanske folk, og synes dårlig på meningsmålingene. Likevel er hun favoritt nr. 2 hos bookmakere blant dem som så langt har kastet sin hatt inn i ringen, etter Kamala Harris, som jeg skrev om for snaue to uker siden, men foran Elisabeth Warren.

Ekspertene har henne gjerne litt lenger ned på listen, se Rolling Stone, The Hill, CNN, men alle disse rangeringene er fra før hennes lansering. Washington Posts oppdatering fra fredag gir henne andreplassen, opp fra syvende i forrige uke. Bestemmer Jo Biden, Beto O’Rourke og Bernie Sanders seg for å stille, vil de riktignok i utgangspunktet passere henne.

Hyggelig, eller kanskje ikke

Klobuchar, med aner fra Slovenia og Sveits, er 58 år, litt eldre enn frontrunner Kamala Harris, men vesentlig yngre enn Sanders, Biden og Warren. Hun har vært kjent for sin milde fremtoning – Minnesota Nice, som de kaller det der hun kommer fra. Hun er rett og slett lett å like.

Men like før lanseringen kom det frem at mange tidligere ansatte i hennes stab er misfornøyd med hennes lederstil, og gjennomtrekket har vært uvanlig høyt. Kanskje er hun ikke så nice likevel? Det kan være negativt, i en tid der mange på demokratisk side er veldig opptatt av hvordan folk behandler hverandre. Men det kan også være positivt, ved å vise at det er stål bak det milde ytre, en som kan slåss med Bøllen. At hun har erfaring som aktor i Minnesota kan også gi henne offensive redskaper i debattene.

Vist at hun kan vinne

Minnesota er en vippestat som nesten alltid faller ned på demokratenes side, men Clinton holdt på å gå på en smell der også, og vant bare med 1,5 prosentpoeng. Klobuchar ble første gang valgt til senatet i 2006 med en margin på 20 prosent, gjenvalgt i 2012 med en margin på 35 prosent, og gjenvalgt i år med 24 prosent margin. I 42 av Minnesotas 87 counties vant Trump i 2016, Klobuchar i 2018. Så skal det sies at alle disse årene har vært bra for demokratene, men hun gjorde det langt bedre enn andre demokrater i Minnesota.

At hun er fra Minnesota slår begge veier. På den ene siden er hun nabo eller nesten nabo med viktige vippestater som Wisconsin, Michigan og Pennsylvania, og med Iowa, som setter i gang nominasjonssirkuset. Hun blir kanskje den eneste kandidaten av betydning som ikke kommer fra en kyststat (mulige unntak Sherrod Brown fra Ohio og John Hickenlooper fra Colorado).

Men på den andre siden er det ikke sikkert at hennes stil slår like godt an i industribyene i Michigan, blant latinos i Florida og svarte i North Carolina som på den relativt hvite landsbygda i Minnesota.

Samarbeid og kompromiss

Mange er bekymret for den økende polariseringen mellom de to partiene, og at det nesten ikke er folk igjen i senatet som kan forhandle frem kompromisser over partigrensene. Klobuchar kan det, i den grad at Politico i går hadde en artikkel om at republikanerne i senatet roser hennes samarbeidsevner og frykter hennes kandidatur. Det kan oppfattes som et dødskyss. Senator John Cornyn sa det slik:

“I hope I’m not condemning her nascent run for the presidency, she’s too reasonable, too likable, too nice.”

For selv om kommentariatet ønsker seg en samlende president, og velgerne også kan si seg enig i det i meningsmålinger, drar aktivistbasen i begge partier i motsatt retning. De vil ha en kompromissløs rettroende – i demokratenes tilfelle en som kan matche Trump i stridslyst og retorikk. Og aktivistene har uforholdsmessig mye makt i nominasjonskampen.

Pragmatisk og sentrumsorientert

Det demokratiske partiet består av mange grupper. Høyre-venstre er en mangelfull inndeling, og «moderat» er også et begrep som omfatter mye forskjellig. Men som Nate Silver påpeker, står Klobuchar ganske svakt blant mange viktige demokratiske velgergrupper – ikke bare venstresiden, men også ikke-hvite.

Hun skårer godt blant lojale demokratiske velgere og de moderate – de som kan tenke seg å samarbeide i sak med deler av republikanere, og er skeptiske til de progressives voldsomme utgiftsøkninger. Her finner vi også Joe Biden. Han har i tillegg en særlig appell i Midt-Vesten. Skulle Biden la være å stille, åpner det seg gode muligheter for Amy Klobuchar. Med Biden kan det bli trangt, og enda trangere dersom Sherrod Brown fra Ohio stiller. Han profilerer seg også som en moderat, men med Trump-lignende standpunkter i handelspolitikken.

Klobuchar plasseres gjerne til høyre for sine rivaler, og hennes stemmegivning i Senatet bekrefter det. Hun utmerker seg med manglende støtte til Bernie Sanders Medicare for All, og ønsker isteden mer gradvise helsereformer. Mens andre demokrater vil gjøre offentlige universiteter gratis, nøyer hun seg med å ville gjøre dem «affordable». Hun er tilhenger av å øke den føderale minstelønnen, men ikke så langt som til 15 dollar timen, slik de progressive vil.

Det betyr ikke at hun er en slags reserve-republikaner. Hun snakker ofte om de grådige storselskapene, og er en forkjemper for automatisk velgerregistrering, slik vi har i Norge. Hun har uttrykt støtte til demokratenes New Green Deal. (Se Jonathan Chaits slakt av planen her).

Mangler signatursak

Klobuchar mangler en tydelig markeringssak, slik Harris har med sin skattelette til middelklassen, og Warren med sin innføring av en klekkelig formueskatt. Hennes prioriteringer – billigere medisiner, spareordninger og bedre støtteordninger for høyere utdanning (felles forslag med republikaneren Ben Sasse) har ikke samme storartethet, men gjenspeiler hennes mer pragmatiske, skrittvise tilnærming.

Det kan være en ulempe i nominasjonskampen, men en fordel mot Trump, dersom vi tror at valget i 2020 først og fremst vil være en folkeavstemning om ham. En fersk Monmouth-måling viser at 56 prosent av demokratene går for valgbarhet – en kandidat som har gode sjanser til å slå Trump, fremfor en kandidat de selv er mest enig med (33 prosent). Dette er ikke vanlig. Trump mobiliserer uvanlig sterke motkrefter. For mange er det altoverskyggende å bli kvitt ham.

Personlighet kan vinne mot Trump

Clinton ble i 2016 kritisert for å mangle et tydelig politisk alternativ, og mange hos demokratene er oppsatt på at det ikke skal gjenta seg: At de må gå til valg på et klart alternativt program. Men det kan være en feilvurdering. Clinton tapte først og fremst fordi folk ikke likte henne eller stolte på henne.

Et tydelig politisk alternativ, særlig dersom det ligger langt til venstre, gir republikanerne noe å skyte på. Det finnes en betydelig gruppe som stemte på Trump fordi de mislikte Clinton enda mer. De kan komme til å stemme mot demokratene igjen dersom de nominerer noen de misliker, eller som de synes er for ekstrem.

Da kan det være bedre med en kandidat som skiller seg mest fra Trump i form, gjennom det faktum at hun er kvinne, og som med en viss troverdighet kan snakke om å samle landet. Den mangeårige republikaneren og anti-Trumperen George Will trakk i en mye omtalt artikkel i Washington Post frem hennes personlighet, og konkluderte med at hun var den som har best sjanse mot Trump.

“Klobuchar laughs easily and often. If the nation wants an angry president, it can pick from the many seething Democratic aspirants, or it can keep the president it has. If, however, it would like someone to lead a fatigued nation in a long exhale, it can pick a Minnesotan, at last.”

Men primærvelgerne vil trolig ha en fighter. Der ligger Klobuchars utfordring. Hun kan fisle ut allerede i, eller før, de første valgmøtene i Iowa.

Eller hun kan gå "all the way" til Det hvite hus.