DEBATT

Høyre om! Tid for en konservativ kulturpolitikk

DEBATT: Når så du sist et offentlig bygg i klassisk stil utsmykket med figurativ kunst? Mangfoldet i kulturlivet virker ubønnhørlig fraværende, og det må vi gjøre noe med.

Publisert

Da Høyre inntok regjeringskontorene etter valgseieren i 2013, var den fremste uttalte satsningen på kulturområdet å bringe mer privat kapital inn i norsk kulturliv. En prisverdig og nødvendig satsning av flere grunner, men dette kan ikke være partiets eneste prioritering i kulturpolitikken.

Da det foreslåtte stortingsprogrammet ble lagt frem for noen uker tilbake, var det dessverre ingen spor av nytenkning å merke seg. Den foreslåtte kulturpolitikken er i beste fall retningsløs. Kulturkapittelet er kjemisk fritt for nye prioriteringer, og gir egentlig først og fremst inntrykk av at partiet ikke bryr seg. Utover at de aksepterer en skyhøy pengebruk på (også) dette området.

Dermed blir det opp til ungdommen å peke ut en retning.

Som et styringsparti må Høyre ønske å prege alle deler av politikken. I en tid hvor kulturkamper lurer under overflaten bak enhver sving må Høyre ha som ambisjon å trekke samfunnet i konservativ retning også på dette området. Disse diskusjonene bør ikke under noen omstendigheter overlates andre.

Spørsmålet blir således, hvordan skal en konservativ kulturpolitikk tilpasset vår tid se ut? Hvilke utfordringer er det vi søker å løse?

I første omgang må det minnes om det som til enhver tid bør være forankret i et konservativt kulturprogram: Kunsten skal være et mål i seg selv, ikke utelukkende et middel for å oppnå et politisk mål.

Et godt eksempel på at regjeringen ikke er tilstrekkelig oppmerksom på dette prinsippet per dags dato er filminsentivordningen. Dersom man ønsker å styrke Norge som et turistmål – eller av andre grunner ønsker å vise frem det norske kulturlandskapet – er dette helt fint, men det har lite med norsk kulturpolitikk å gjøre. Legg prosjektet til Næringsdepartementet, og rendyrk prioriteringene i kulturbudsjettet.

Det viktigste for det neste tiårets kulturpolitikk vil imidlertid ikke være denne ordningen. Det viktigste vil være å sikre et reelt mangfold i det norske kulturlivet. Det bør være det konservative kulturprosjektet det kommende tiåret.

Når så du sist gang et offentlig bygg utformet i klassisk stil, utsmykket med figurative malerier? De mer tidløse klassiske perspektivene virker besynderlig fraværende i det offentlige rom, og tjener som det åpenbare eksemplet på at mangfoldet i kulturlivet er svært beskjedent.

Pengebruken er et av problemene. I denne sammenheng ikke først og fremst av hensyn til statsfinansene og vordende tøffe tider.

Stoltenberg-regjeringen blåste opp kulturbudsjettet voldsomt, men som blant andre Kristian Meisingset har pekt på, har ikke dette ført til hverken økt kulturkonsum eller økt interesse for norsk kultur. En sentral del av begrunnelsen for Kulturløftet var i sin tid å tilgjengeliggjøre kulturen for et større publikum og et bredere lag av befolkningen. Statistikken taler for seg, reformen var en fiasko.

Denne erkjennelsen må få konsekvenser. Enten må Høyre peke ut nye satsninger, eller redusere budsjettet betydelig. Ideelt sett kanskje en kombinasjon.

I seg selv er jeg ingen motstander av å bruke penger på kultur. Opplæring og skolering av barn og unge samt driften av viktige kulturinstitusjoner som Nasjonalgalleriet og Nasjonalmuseet er helt klart noe staten bør ta ansvar for. Det er nærliggende å anta at den norske befolkningen ikke er større enn at staten nødvendigvis må spille en viktig rolle på flere områder for å sikre at også smal kultur er levedyktig.

Det som imidlertid representerer et stort problem med deler av kulturfinansieringen, er hvor mye makt den gir en svært snever gruppe mennesker. Så lenge en rekke forhold tyder på at menneskene som besetter Kulturrådet, kulturkonsulentene som utsmykker offentlige bygg og andre meningsberettigede langt på veg deler de samme perspektivene, vil en omfattende offentlig finansiering ikke sørge for mangfold, den vil tvert imot sørge for mindre.

La oss ta et eksempel. Ser vi til utsmykking av offentlige bygninger og utformingen av bygg i offentlig regi, finnes det knapt mangfold. Klassisk stil, mer tidløs arkitektur, virker å stå særdeles svakt i de kretser som har innflytelse over denne type spørsmål. Når jeg snakker med folk som ferdes i disse kretser, er mitt klare inntrykk at det finnes et stammespråk man må lære å snakke for å bli tatt seriøst, og for å komme i posisjon til å kunne utøve innflytelse er det visse ting man ikke kan mene.

Dette er svært uheldig.

Dersom det ikke finnes alternative miljøer med innflytelse over dette feltet, vil det dermed bli den samme stilen, den samme kunsten og det samme perspektivet som preger livene våre. En konservativ kulturpolitikk bør i utgangspunktet ikke fremme en tradisjon over en annen, men en konservativ kulturpolitikk bør helt klart sørge for en struktur som gir rom for et mangfold av perspektiver.

Et annet eksempel på dette er Kulturrådet og deres tildelinger. Rådets sammensetting endrer seg hele tiden, men perspektivene forblir forholdsvis like. En strukturell endring synes dermed uunngåelig dersom man ønsker reell endring.

Et alternativ her kunne være å spre midlene som ligger til rådet utover til flere ulike fond og miljøer. Finnes ikke slike miljøer, bør staten stimulere til fremveksten av dem.

Med dette utgangspunktet gir det god mening å stimulere til at flere private aktører både engasjerer seg og investerer i kulturlivet. Dette ville bidra til en bedre maktspredning. I tillegg er det nærliggende å anta at en viss markedsorientering kunne være med å bidra til at kulturinteressen og kulturkonsumet økte.

Dessverre ser det ikke ut til at programkomiteen har tatt nok inn over seg hvorfor denne dynamikken faktisk er viktig. Forslaget fremstår mer som et enkeltstående forslag enn som et bidrag til en strukturell endring. Tanken tenkes ikke fullt ut.

Det slås nemlig fast blant annet at offentlig finansiering ikke skal bortfalle selv om kunstneren begynner å tjene penger, og da vil for det første behovet for privat kapital være mindre, for det andre minske betydningen den private finansieringen vil få. Dermed blir tilnærmingen inkonsekvent. Hadde man for eksempel kombinert dette med nevnte forslag om en oppstykking av tildelingskompetansen til Kulturrådet ville effekten blitt bedre.

Så hvorfor er størrelsen på budsjettet et problem i dette henseende? Jo mer penger du gir denne snevre kretsen av mennesker med mange av de samme perspektivene, desto flere av de samme perspektivene får du. Med andre ord, du vil fortrenge de perspektivene som ikke står sterkt blant de meningsberettigede.

Et annet bidrag til å bedre situasjonen kunne være å gå over fra direkte pengestøtte, til å prioritere en egen skatteklasse for utøvende kunstnere med høyt bunnfradrag. Dersom vi for eksempel hadde satt bunnfradraget rundt medianinntekten, ville vi stimulert til både markedsorientering og mangfold.

Når vi først er inne på pengebruken er det vanskelig å forsvare at det økte forbruket ikke har ført til mer kulturkonsum. Jeg skal på dette området nøye meg med å vise til Jan Arild Snoens forslag om å skru budsjettet tilbake til 2004-nivå, nivået før Kulturløftet. Dette ville gi en besparelse på mellom 10 og 15 milliarder. Dette ville antakelig være et fornuftig nivå, tar man utgangspunkt i de endringer jeg foreslår her, vil det fortsatt være rom for klare prioriteringer innenfor et slikt budsjett.

En styrking av den tradisjonelle håndverkskunsten ved norske universiteter og høyskoler kunne for eksempel være en slik prioritering. I tillegg ville dette bidra til etableringen av nye fagmiljøer, som igjen ville styrket mangfoldet i kulturlivet.

Utfordringen i diskusjoner som dette er at kunstnerne som ofte blir prioritert, de som prioriterer dem, og andre som snakker stammespråket, ofte vil anklage motparten for å frykte kunst som kritiserer deres politiske meningsfeller.

La meg være krystallklar: Dette frykter jeg overhode ikke. Det er ikke det dette handler om.

Jeg savner de klassiske perspektivene, de mer tidløse perspektivene, som ikke setter seg fore å kritisere samtiden, men som konsentrerer seg om mer allmenne, menneskelige og universelle problemstillinger. Altså er ikke utfordringen den politiske kritikken, det må enhver kunstner kunne forbeholde seg retten til. Utfordringen er at den samtidige kunsten fullstendig dominerer den tidløse kunsten, og det gjør mangfoldet betenkelig.

Det være sagt, en konservativ kulturpolitikk må ta høyde for at andre har andre kulturelle preferanser enn undertegnede. En konservativ kulturpolitikk skal ikke i utgangspunktet foretrekke en type uttrykk fremfor andre. Det står dog tydelig for meg at det finnes så mange strukturelle utfordringer som hindrer et reelt mangfold at en konservativ kulturpolitikk må utvise en vilje til reform for å bedre situasjonen. Det finnes knapt klassiske perspektiver, noe jeg mener er en konsekvens av måten vi har innrettet kulturpolitikken på.

Det finnes helt sikkert andre tradisjoner som også neglisjeres, og jeg tror retningen jeg har forsøkt å peke ut her kan bidra til at mangfoldet blir bedre også for disse tradisjonene. Maktspredning kombinert med en overgang vekk fra direkteoverføring til skatteletter vil gjøre innflytelsen til staten som «giver» mindre. Dermed blir det også mindre viktig å tilpasse seg «stammespråket» for å kunne få statsstøtte.

I første rekke blir oppgaven å overbevise eget parti om at ambisjonene for kulturpolitikken må oppjusteres. Jeg er sterk i troen på at vi vil lykkes med dette. Så blir utfordringen å få dem med på dette prosjektet jeg forsøker å skissere her. Også dette tror jeg vi kan lykkes med. Det er tid for en kulturpolitikk som sikrer et reelt mangfold gjennom en omfattende maktspredning. Hvem skulle være bedre egnet til å sikre dette enn oss konservative?