Kjønn og identitet – biologi og ideologi

De siste månedene har kjønn og kjønnsidentitet vært en av de store debattene i norske og internasjonale medier. En av hendelsene som utløste debatten tidlig i sommer, var uttalelser fra Harry Potter-forfatter, JK Rowling. Blant annet harselerte hun på Twitter over ordlyden i en debattartikkel publisert i DevEx med tittelen «Creating a more equal post-COVID-19 world for people who menstruate». For Rowling virket åpenbart denne formuleringen oppkonstruert og provoserende. For henne er det en selvfølge at mennesker som menstruerer er kvinner, og at menn aldri menstruerer. Forfatterens tweet vakte imidlertid sterke reaksjoner, og hun ble beskyldt for hatprat og transfobi. Celebriteter, inkludert skuespillere fra Harry Potter-filmene, gikk ut og tok avstand fra forfatteren.

Bakgrunnen for raseriet Rowling møtte, er at det finnes opinionsdannere som opponerer mot den klassiske forståelsen av kjønn. Det eksisterer menstruerende transpersoner som identifiserer seg med menn, så vel som ikke-menstruerende transpersoner som identifiserer seg med kvinner. Ifølge disse opinionsdannerne er en person født med mannlige kjønnsorganer som identifiserer seg som kvinne (trans-), like mye kvinne som en såkalt «cis-kvinne», hvor altså kjønnsidentitet og kjønnsorganer stemmer overens. Forvirrende? Jeg skal her forsøke å rydde litt opp i begrepsbruken. Koker det ned til krangling om semantikk? Spiller det egentlig noen rolle om vi definerer kjønn slik eller sånn?

Studenters tanker om kjønn

Alle har en idé om hva kjønn er. For en tid siden spurte jeg ferske biologistudenter om hva de mente var den definerende forskjellen på hunn- og hannkjønn.

– Innovertiss og utovertiss, svarte en av dem, til almen latter. De ytre kjønnsorganene er åpenbart og synlig forskjellige hos kvinner og menn. Jeg gav derfor studenten komplimenter for et godt forslag, men kom med et moteksempel. Hos fugler har begge kjønn kun en kloakkåpning og mangler ytre kjønnsorganer – begge kjønn har «innovertiss». Allikevel har ikke ornitologer noe problem med å kjønnsbestemme individene av en fugleart. Så hva kan da forskjellen være? Hvordan ser vi forskjell på hann- og hunnfugl?

– Hannene er større og har sterkere farger eller større horn og sånt, mens hunnene går gravide og tar seg av avkommet når de er små, var det en som foreslo. Igjen kunne jeg komme med moteksempler. Hos mange fiskearter er hunnen større enn hannen, boltithunnen har flottere farger enn hannen, og hos sjøhest er det hannen som går gravid - yngelen vokser opp i en slags lomme på hannens mage.

– Hunner har like kjønnskromosomer (XX), mens hanner har forskjellige (XY), var også et av forslagene som dukket opp. Vel, hos fugler er det motsatt. Hannen er XX og hunnene XY (dvs. ofte kaller vi kjønnskromosomene ZZ og ZW når det er hunnen som har ulike kjønnskromosomer), og mange dyr har ikke kjønnskromosomer i det hele tatt. Hos krokodiller bestemmes kjønnet av temperaturen det befruktede egget utvikler seg i. Hos atter andre arter skifter individene kjønn med alder. Unge reker er hanner, men blir hunner når de blir større. Rødnebb er hunnfisk som skifter kjønn og blir til blåstål (hanner) når de blir større.

Jeg fortalte studentene at mange organismer også er hermafroditter: hann og hunn i samme individ. Hva er forskjellen på «hanndelen» og «hunndelen» av en hermafroditt? Og hvis vi ser litt videre og inkluderer planter, hva er forskjellen på hannplanter og hunnplanter?

– En biolog kan fiske opp individer av en art ukjent for vitenskapen fra dyphavet og allikevel enkelt klassifisere dem som hanner og hunner, forklarte jeg. Ja, faktisk er det sånn at i alle kjente organismer hvor det finnes ulike kjønn, så er det alltid to av dem, hann og hunn – aldri fler. Hva er den definerende forskjellen på de to kjønnene?

Biologi og kjønn

Svaret er rett og slett størrelsen og funksjonen til kjønnscellene. To kjønn er dypest sett to ulike og evolusjonært stabile strategier i forplantningen. Kjønnet formering er rekombinasjon (omstokking) og forening av arvemateriale fra to genetisk ulike individer som tilsammen danner utgangspunktet for nytt liv.

Det har skjedd en spesialisering av kjønnscellene – hunnkjønn produserer store kjønnsceller (eggceller hos dyr, frøemner hos planter), hannkjønn produserer mange små (sædceller hos dyr, pollen hos planter). Vellykket forplantning fordrer at den befruktede cellen overlever. Eggcellen sørger for overlevelse. Den er stor og inneholder organeller og næringsstoffer sånn at det begynnende livet ikke så lett dør før det får startet. Vellykket forplantning fordrer også at kjønnsceller finner sammen. Sædceller produseres i stort antall og er små og mobile. De dør lett, men antallet og spredningsevnen maksimerer sannsynligheten for at en av dem finner frem og befrukter eggcellen. Evolusjonen har formet sædcellene til effektive spredningsenheter. Sammen sørger de to ulike kjønnscellene for effektiv befruktning og høy overlevelse for det nye livet.

Her ligger også en del av svaret på hvorfor ingen arter har kommet opp med flere kjønn. Et tredje, intermediært kjønn ville produsert mellomstore kjønnsceller som verken er like gode til å overleve som eggceller eller like effektive til spredning som sædceller. Det tenkte tredje kjønnet ville rett og slett blitt utkonkurrert av de to andre. Evolusjonen har favorisert ekstremene og det er ikke rom for noen mellomting.

Det er også en annen grunn til at naturen ikke har kommet opp med flere kjønn. Kjønnet formering fordrer at individer utveksler kjønnsceller. Det er vanskelig nok med to kjønn. Hanner og hunner av en dyreart må finne sammen, pare seg med hverandre, og risikerer for eksempel kjønnssykdommer ved intim kontakt. Ukjønnet formering, som hos bladlus, hvor hunner legger ubefruktede egg som vokser opp til nye bladlus, er mer effektivt.

Kjønnet formering har allikevel vunnet frem fordi fordelene det gir, (som regel) oppveier ulempene. For eksempel gir kjønnet formering genetisk variabelt avkom som er bedre rustet til å møte et variabelt og uforutsigbart miljø enn de identiske klonene et aseksuelt individ produserer ved ukjønnet formering, for å nevne en av de mer åpenbare fordelene. Det er imidlertid lett å tenke seg at befruktning ville blitt akselererende vanskelig dess flere ulike kjønn som måtte ansamles for en vellykket orgie og befruktning. To kjønn er den billigste måten å organisere kjønnet formering på. Det er en evolusjonær vinneroppskrift.

Konsekvenser av to kjønn

Jeg har av og til havnet i diskusjon med folk fra andre fagfelt som ikke er komfortable med den biologiske forståelsen av kjønn.

– Kjønn er da så mye mer enn kjønnsceller, er en vanlig innvending, og det er jo sant. Kvinner og menn er ulike på flere måter enn størrelsen på kjønnscellene de produserer. For å starte med det mest fundamentale, så produseres egg- og sædceller av ulike kjønnsorganer.

Ulike kjønnsorganer krever ulikt utviklingsprogram. Hos oss kontrolleres det av kjønnskromosomene.

Videre har ulike organismer utviklet en rekke forskjellige kjønnsspesifikke tilpasninger i forbindelse med forplantningen. Ett sett av tilpasninger handler om effektiv utveksling av kjønnsceller. Forelskelse og seksuell opphisselse er eksempler på det. Det er ikke noe biologisk mysterium at sex er deilig – det er evolusjonens måte å sørge for at vi gjør det som må til for å produsere unger.

Et annet sett av kjønnsspesifikke tilpasninger handler om å maksimere overlevelsen til det nye livet. Som hos andre pattedyr lever fosteret i vår art et beskyttet liv i mors mage den første delen av livet og får næring gjennom morkaken. Etter fødselen fortsetter mor å være viktigste omsorgsperson mens hun ammer (selv om far kan være en stadig viktigere omsorgsperson under barnas oppvekst). Hos andre arter er ungeomsorg mer jevnlig fordelt mellom kjønnene, og hos atter andre arter er hannen den primære omsorgsgiveren – som hos sjøhesten nevnt ovenfor.

Andre kjønnsspesifikke trekk er mer indirekte knyttet til forplantning. Som den ene studenten var inne på, er hannen hos mange arter utstyrt med sterke farger eller annen pryd for å se lekker ut, slik at hunner vil pare seg med ham. Også vi har slike sekundære kjønnskarakterer som virker tiltrekkende på motsatt kjønn (eventuelt på samme kjønn hos lesbiske og homofile).

Endelig er det også gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene i adferd og preferanser. Hvor mye av disse kjønnsforskjellene som skyldes biologi, er et diskusjonstema. Evolusjonspsykologer ser gjerne kjønnsforskjeller i lys av evolverte forplantningsstrategier. Kanskje det er noe i kjønnenes ulike forplantningsbiologi som gjør at jentunger i snitt har mer glede av å leke med dukker enn det gutter har, eller at flere kvinner enn menn velger omsorgsyrker? Allikevel er det vel åpenbart at en del av det vi forbinder med kjønnsroller, er tillært og kulturelt betinget. Det ligger neppe mye biologi i at rosa er «jentefarge» og blått «guttefarge», eller at skjørt og kjole er kvinneplagg. Dette er kulturelt betingede identitetsmarkører på kjønnstilhørighet.

Biologien viser altså en grunnleggende todeling av kjønn i naturen som er knyttet til forplantning. Ut over det ser vi masse kjønnsrelatert variasjon og ulike måter organismer har løst dette med to kjønn på. I vår art er kjønnet uforanderlig knyttet til individet, og kontrolleres av kjønnskromosomene som setter i gang ett av to ulike utviklingsløp etter befruktning. Halvparten av oss utvikler eggstokker og andre hunnlige trekk, og resten utvikler testikler og hannlige trekk. Det er selvsagt for en biolog at det finnes to kjønn. Det at noen jenter synes dukker er kjedelige, og noen gutter synes det er spennende å kle seg i kjole, endrer ikke på det. I naturen finnes ingen glidende overganger eller mellomting mellom egg- og sædceller. To kjønn, ferdig snakka!

«Sex» versus «gender» – biologisk, versus sosialt kjønn

– Vi savner distinksjonen mellom det engelske «sex» og «gender» i det norske språk, og det gjør det vanskelig å diskutere kjønn.

Dette er en påstand jeg støter på når kjønn diskuteres. Faktum er at distinksjonen er av relativt ny dato, også på engelsk. Sexologen John Money gis ofte æren for å ha introdusert distinksjonen i en fagartikkel fra 1955, hvor han skilte mellom biologisk kjønn (sex) og kjønnsroller (gender). Lenge forble «gender» en fagterm man kun fant i akademisk litteratur. For folk flest var det kun en betegnelse på grammatiske kategorier (for eksempel ei ku vs. en hest), og var lite brukt i dagligtalen. Distinksjonen ble først vanlig fra 1980-tallet og utover, i kjølvannet av feminismens fremvekst og kampen mot kjønnsdiskriminering og for like rettigheter mellom kjønnene. På norsk har flere tatt til orde for å bruke biologisk (sex) og sosialt kjønn (gender) som tilsvarende begreper.

Opprøret mot kjønns-stereotypier var utvilsomt viktig i kvinnefrigjøringen og kampen for likestilling. Allikevel er jeg ikke udelt glad i distinksjonen mellom biologisk og sosialt kjønn, verken på engelsk eller norsk. Den gir illusjonen av en dikotomi – biologi og kultur. Sosialt kjønn er blitt en samlebetegnelse for mye forskjellig: kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet, seksuell legning, kjønnsroller og mye annet. Mye av dette er ikke løsrevet fra biologien, så dikotomien er kunstig. Noen går dessuten mye lenger enn å skille mellom biologi og kultur, og argumenterer for at biologisk anatomi og funksjon er underordnede bagateller, og at alt kjønnslig flyter. Når ble forplantningen en underordnet detalj i forståelsen av kjønn?

Skeive ideer om kjønn

Skeiv teori (også kalt queer-teori) er en akademisk idestrømning som søker å utfordre etablerte sannheter om kjønn og seksualitet. Den utfordrer ideen om at heteroseksualitet er det naturlige. Det «heteronormative» samfunnet kritiseres. Heteroseksualitet hevdes å være et resultat av trange samfunnsnormer og kulturelt betingede forventninger. «Folk flest er skeive», påstår for eksempel kjønnsforsker Agnes Bolsø i sin bok. Det er fra skeiv teori vi finner ideer om at kjønn er et spekter. Mann og kvinne, homofil og heterofil – alt dette er kunstige kategorier ifølge teorien. Kjønnsuttrykk og seksualitet som bryter med det tradisjonelle, bejubles. Skeiv teori er i sitt vesen utopisk. Den forholder seg ikke til biologiske realiteter eller observerbar empiri. Det ville vært ganske fantastisk om evolusjonen hadde produsert en art hvor heteroseksualitet ikke var dominerende.

Skeiv teori har hatt stor innflytelse på aktivistiske miljøer som jobber for lesbiske, bifile, homofile og transpersoners (LBHT) rettigheter. Akronymet forlenges stadig for å inkludere nye seksuelle minoriteter, aseksuelle, ikke-binære, panseksuelle (de som forelsker seg i «alle kjønn», sic!), polyamorøse … Hensikten er god – LBHT-organisasjoner som Foreningen Fri jobber for mangfold og mot diskriminering av sårbare grupper. Spørsmålet er om de ivaretar de ulike minoritetene på best måte, og om vi som samfunn er tjent med å implementere deres utopiske idéunivers?

Transaktivismen har fått gjennomslag

– «Det finnes et mangfold av måter å gjøre kjønn på, og det finnes flere valgmuligheter enn de tradisjonelle «mann» og «kvinne»». Sitatet er fra Foreningen Fris nettsider, og illustrerer godt hvordan skeiv teori har inspirert og påvirket transaktivismen. Kjønn hevdes å være et spekter, fra kvinnelighet til mannlighet, hvor man plasserer seg selv. Hvilket kjønn du har og er komfortabel med å være, er det kun du som vet, og har ingenting med hvilket kjønn «legen ga deg da du ble født ved å se på kjønnsorganene dine».

Transaktivisme har hatt betydelig gjennomslagskraft politisk og innen helsevesenet. Paradoksalt nok har man på den ene siden jobbet for å usykeliggjøre kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom biologisk og opplevd kjønn), på den andre siden for at inngripende hormonell og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling skal bli lett tilgjengelig for de som ønsker det. Kjønnsinkongruens regnes i dag som en ikke-sykelig tilstand og ingen psykiatrisk diagnose. Dette til tross for at mennesker med kjønnsinkongruens svært ofte har andre psykiatriske symptomer. Hvis vi utvider horisonten litt, finnes det også andre former for misforhold mellom kropp og hode. Helsevesenet aksepterer ikke en avmagret anorektikers absurde overbevisning om å være for feit. Hvorfor har det samme helsevesenet gått så langt i å akseptere at en overbevisning om at man har feil kjønn, er normalt?

To kjønn og hvorfor det spiller en rolle

Skeiv teori slik den blant annet kommer til uttrykk i transaktivismen, er ikke forenlig med biologisk kunnskap. En transperson har det kjønnet han eller hun er født med, og verken hormoner eller kirurgi kan endre på det. En transkvinne kan aldri bli gravid, og en transmann kan aldri gjøre en kvinne gravid. Det er ikke hatprat å uttrykke biologiske selvfølgeligheter slik Rowling gjorde. Transpersoner utgjør en sårbar gruppe, og fortjener respekt og verdighet på lik linje med alle andre mennesker. Allikevel kan jeg ikke se noen motsetning mellom slik respekt og biologiske realiteter om kjønn. Det er ikke respekt for sårbare grupper å akseptere aktivistenes feilaktige og utopiske ideer om hva kjønn er.