DEBATT

Vi bryr oss ikke om elvedelfinens ve og vel, hvis vi må legge oss sultne, kalde og utrygge hver kveld, skriver Øystein Heggdal.
Vi bryr oss ikke om elvedelfinens ve og vel, hvis vi må legge oss sultne, kalde og utrygge hver kveld, skriver Øystein Heggdal.

Dyrene reddes ikke av overdrivelser

DEBATT: WWFs rapport viser hvor motstandsdyktige artene på kloden tross alt er, selv om vi kan og bør gjøre mer for dem. Det innebærer imidlertid løsninger miljøbevegelsen er sterkt kritisk til.

Publisert

I sitt tilsvar til min kronikk «Dyrene som ikke forsvant» der jeg kritiserte WWF for krisemaksimering og kreativ bruk av statistikk i Living Planet Report, skriver WWFs assisterende generalsekretær i Norge Else Hendel at jeg fornekter naturkrisen, driver med useriøs omtale av rapporten og overser all verdens kunnskap på temaet.

Først må jeg si meg enig med Hendel i en ting. For å komme fram til en nedgang på 69 prosent har ikke WWF og LPI drevet med statistisk triksing, som jeg skrev i min første kronikk. Men for å komme til tallet bruker WWF en statistisk regnemetode helt forskjellig fra hva de fleste som leser rapporten og medieomtalen, oppfatter. To tredjedeler av virveldyrene på kloden har ikke kommet bort mellom 1970 og 2018.

Nå kan det tenkes at jeg i stedet burde rettet kritikken mot media, og ikke WWF. Men når praktisk talt alle journalister misoppfatter WWF, kan det hende WWF må ta en runde på hvordan de kommuniserer. Det kan også hende WWF lever helt fint med denne feiloppfatningen, da store, dramatiske og tabloide tall sikrer god medieomtale.

Hendel svarer heller ikke på kritikken av metoden de bruker, men forsøker heller å fremstille det som om det er jeg som har kommet opp med kritikken, og ikke at den har kommet opp i en fagfellevurdert studie i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Regnestykket blir såpass negativt fordi WWF og LPI regner ut det som kalles geometrisk gjennomsnitt, ikke gjennomsnitt som vi kjenner det fra alle andre anvendelser av ordet. Det har heller ikke noe å si at databasen rapporten bygger på har inkludert et langt større tallgrunnlag, all den tid de fortsetter å bruke geometrisk gjennomsnitt.

Når WWF bruker geometrisk gjennomsnitt, kan vi tenke oss to forskjellige scenarioer for å komme fram til det dramatiske tallet på 69 prosent; enten en bred og systematisk nedgang, eller nedgang i noen få ekstreme tilfeller. De underliggende dataene til WWF og LPI viser at det som faktisk skjer er det siste. Ekstrem nedgang i noen få populasjoner (under 2,4 prosent).

Men de aller fleste som leser WWFs Living Planet Report og mediadekningen av den, oppfatter det som om det er en bred og systematisk nedgang.

For å få et mer konkret eksempel på hvor forskjellig geometrisk gjennomsnitt er fra vanlig gjennomsnitt, kan vi tenke oss at vi har to elgstammer som begge starter på 100 individer i 1970. 50 år senere har den ene elgstammen nesten doblet seg og er på 199 elg, mens den andre har kollapset, og det bare er en elg igjen.

De aller fleste vil regne seg fram til at de to elgstammene i gjennomsnitt er like store som i 1970, og at den gjennomsnittlige bestanden fortsatt er på 100 elg. Men med et geometrisk gjennomsnitt har vi gjennomsnitt 14 elg igjen. Elgstammene har falt med 86 prosent. Sagt på et annet vis måtte den ene elgstammen vokse til 10 000 elg før vi er på et geometrisk gjennomsnitt på 100 elg.

WWF og LPI vekter (Daskalova 2020) også forskjellige populasjoner på forskjellige steder ulikt i sin beregning. Så om en populasjon amfibier i tropene reduseres, vektes den populasjonen mer enn om eksempelvis en populasjon fugler i tempererte områder øker. Nok en gang; WWFs gjennomsnitt er ikke hva vi tenker og tror er et gjennomsnitt.

Det tabloide og dramatiske tallet på 69 prosents nedgang viser heldigvis (uheldigvis for WWFs narrativ) ikke at vi står midt i en akutt naturkrise. Det viser ikke som Hendel skriver at «jordas ville dyreliv er under sterkt press» eller at «vi overforbruker naturen». Tallet viser at noen få populasjoner sliter, og at det trengs konkrete tiltak satt inn på spesifikke områder.

Tvert imot vil jeg si at tallene viser at artene og populasjonene vi deler jorda med er overraskende motstandsdyktige sett i lys av at vi nå er over dobbelt så mange mennesker på jorda som vi var i 1970, og at alle som bor her er langt rikere og har langt høyere forbruk.

Jeg er imidlertid enig med WWF om at vi bør sikte oss inn på å overlate så mye som mulig av kloden til de skapningene vi deler jorda med, og at dyrearter har en egenverdi det er vel verdt å ta vare på. Men det klarer vi ikke med mindre vi løfter milliarder av mennesker ut av fattigdom, sult og energimangel. Vi bryr oss ikke om elvedelfinens ve og vel hvis vi må legge oss sultne, kalde og utrygge hver kveld.

Den pragmatiske og praktiske måten det kan gjøres på er gjennom et høytytende industrialisert og kunnskapstungt landbruk som tar høye og årsikre avlinger, arealeffektiv, utslippsfri energiproduksjon i hovedsak fra kjernekraft i tillegg til urbanisering. I grunn det motsatte av hva WWF og store deler av miljøbevegelsen har kjempet for de siste 50 årene.

Powered by Labrador CMS