DEBATT

Da FARC la ned våpnene, kjempet etablerte og nye aktører om kontroll over kokamarker, kokainlaboratorier og smuglerruter geriljaen forlot. Gruppene ekspanderte inn i stadig nye områder, hvor det ikke var noe statlig maktmonopol som stanset dem, skriver Øystein Schjetne. Bildet er av ELN-geriljaen.
Da FARC la ned våpnene, kjempet etablerte og nye aktører om kontroll over kokamarker, kokainlaboratorier og smuglerruter geriljaen forlot. Gruppene ekspanderte inn i stadig nye områder, hvor det ikke var noe statlig maktmonopol som stanset dem, skriver Øystein Schjetne. Bildet er av ELN-geriljaen.

Når staten mangler maktmonopol

Store deler av Colombia er i praksis moderne føydalsamfunn der kriminelle grupper regjerer med vold og terror. Det statlige maktmonopolet som vises utad, er lite annet enn Potemkin-kulisser.

Publisert

Anne Viken reflekterer i artikkelen Litt dødsangst er fint å ha rundt vår tids fascinasjon for voldelige historiske serier som Vikings. Hun kommer til at årsaken til populariteten er at vi «lever så trygt og kjedelig selv» og avslutter med at «straffer som blodørn, ofring av titalls mennesker og torturmetodene som var i bruk, er vel knapt mulig å forestille seg i dag».

Selv har jeg slukt både Vikings og The Last Kingdom, men av andre grunner enn kjedsomhet. I et Colombia som på nytt herjes av væpnede grupper, er virkeligheten dramatisk nok, og som journalist har jeg det siste året måttet bo på hemmelig adresse. Det interessante for meg har derimot vært å se hvordan metodene for å kontrollere et territorium uten et weberiansk maktmonopol nettopp ikke har forandret seg stort over det siste årtusenet. Riktignok benytter ikke aktørene i narkokrigen i Colombia blodørn, men det skorter ikke på andre fantasifulle henrettelsesmetoder. For noen år viste en lærerinne på en liten bygdeskole meg rundt på de trygge stiene hun hadde fått laget til barna for at ikke flere av dem skulle gå på landminene som en narkoparamilitær gruppe hadde installert i området. På en av disse stiene passerte vi en liten gård der hun kunne fortelle at en hel familie var blitt tatt av dage på grunn av mistanke om at de samarbeidet med en rivaliserende gruppe. De var blitt henrettet ved å få hode- og ansiktshuden flådd av.

Det første tiåret etter årtusenskiftet var Colombia inne i en svært positiv utvikling, og antall hektar med kokamarker stupte. Men etter at fredsforhandlingene i Havanna tok til i 2012, er kokainproduksjonen i landet vel tredoblet. Da FARC la ned våpnene etter fredsavtalen i 2016, kom den forutsigbare shakedown i kokainmarkedet, der etablerte og nye aktører kjempet om kontroll over kokamarker, kokainlaboratorier og smuglerruter som geriljaen forlot. Men med et kraftig voksende marked ekspanderte gruppene inn i stadig nye områder, og der var det ikke noe statlig maktmonopol som stanset dem.

Narkokrigen terroriserer befolkningen

I regionene gruppene nå kontrollerer har de siden fredsavtalen ble inngått myrdet mer enn 1000 sosiale ledere som arbeidet med implementering av fredsprosessen (som jo er designet for å ta levebrødet fra de kriminelle). Tusenvis av andre sosiale ledere har selvsagt innstilt arbeidet som følge av drapene. Antall massakrer på sivile er mangedoblet de siste årene og nærmer seg de fryktelige nivåene rundt årtusenskiftet. Massakrene utføres dels på grunn av mistanke om at ofrene har sympatisert med en rivaliserende gruppe, men like gjerne som ren terror for å sikre sivilbefolkningens underkastelse. Rekruttering av barnesoldater er også i kraftig vekst. Bare i første halvår i år flyktet 44 647 colombianere fra denne eskalerende volden, ifølge FN (men mørketallene er store).

Selv har jeg de siste par årene prøvd å informere i Norge om denne katastrofale utviklingen, men det er overhodet ingen interesse i media. Vi feiret bryllupet (Nobelprisutdelingen), men har ingen interesse av å følge bisettelsen.

Men hvis vi ikke klarer å få kontroll over narkokriger som i Colombia og Afghanistan, vil vi heller ikke klare å stanse at disse krigene forplanter seg langs transportrutene – som Venezuela, Mellom-Amerika, Haiti, Mexico, Vest-Afrika, Sahel og Øst-Afrika for å nevne noen av de land og regioner som kan stå i fare for å bryte sammen på grunn av narkotrafikken. Og da blir det ikke lett å løse verdens øvrige utfordringer.

Jeg husker øyeblikket da jeg forsto at fredsprosessen i Colombia kunne gå riktig galt. Det var da daværende utenriksminister Børge Brende i 2014 besøkte organisasjoner som arbeidet med internflyktningene i Tumaco-regionen på Stillehavskysten. Han uttalte til NRK at «geriljaen er rundt oss på alle kanter» og at «folk blir drevet fra hus og hjem, fordi her er det gerilja som kriger mot regjeringsstyrkene».

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. For slik var det jo ikke. Folk ble drevet fra hus og hjem fordi Tumaco var verdens største utskipingshavn for kokain og regionen rundt full av kokamarker og laboratorier. For å tilegne seg disse ressursene kjempet en lang rekke kriminelle grupper om kontroll over sivilbefolkningen og territoriet: gerilja, karteller og paramilitære grupper.

«Den siviliserende prosessen»

Så det ble selvsagt ikke fred av å inngå en avtale om å demobilisere kun én av gruppene, FARC-geriljaen. Slik det heller ikke ble fred selv om Edward den eldre ga York til danehøvdingen Sigtryggr i The Last Kingdom, eller da Karl den skallede ga Normandie til Rollo i Vikings. Føydaltidens avtaler, der kongen gir territorier til vasallen i bytte mot lojalitet og militær støtte ved eksterne trusler, løste ingen problemer og skapte ingen fred. Hver vasall var selvforsynt med varer og tjenester og var kun avhengig av kongens beskyttelse ved angrep utenfra. Fredstid betød dermed en relativ svekkelse av kongedømmet. Den stadige avgivelsen av land til allierte og sentrale medarbeidere, likeså. For å beholde sin makt var kongen derfor avhengig av kriger og voldelig ekspansjon for å opprettholde sin posisjon. Slik «Harald Hårfagre» i Vikings, makelig plassert i kongesetet i Kattegatt etter å ha tatt makten over Norge, bestemmer seg for å samle sine jarler for igjen å angripe Wessex.

Veien ut av dette uføret startet ifølge sosiologen Norbert Elias med en fjern slektning av Karl den skallede, Hugo Capet, som ble kronet til konge av Frankerriket i 978, og som regnes som den første i Frankrikes kongerekke som endte med henrettelsen av Ludvig 16. I boken The Civilizing Process beskriver Elias hvordan Huset Capet med sete i Paris over de kommende århundrene først skulle legge under seg riddergodsene i regionen og deretter andre kongedømmer, for så å ende opp som et eneveldig monarki med maktmonopol i det som ble nasjonalstaten Frankrike. I den sosiale og økonomiske differensieringen denne pasifiseringsprosessen muliggjorde, skulle en ny og stadig viktigere samfunnsklasse vokse frem, bestående av håndverkere og kjøpmenn. Differensieringen førte til økt produktivitet og dermed stigende velstand og sosial mobilitet. Handel og produksjon skapte nye bånd på tvers av regioner og samfunnssjikt, som gjorde at krigeradelens verdier gradvis ble erstattet med civilité og det som skulle bli kjent som fransk etikette som smøring i dette nye komplekse samfunnsmaskineriet.

Ikke var dette noen planlagt prosess, og ikke handlet det om en serie spesielt dyktige krigerkonger. Monopoliseringen av makt var uunngåelig når nye teknologiske og institusjonelle innovasjoner gjorde det mulig å kontrollere stadig større landområder. Spesielt viktig var pengeøkonomien som gradvis erstattet bytteøkonomien, og som muliggjorde spesialisert produksjon, handel og ikke minst skatteinnkreving. Det ble mulig å administrere stadig større enheter, og skatteinngangen disse regionene ga, satte kongen i stand til å operere med en profesjonell hær som rivaler ikke kunne hamle opp med.

Resultatet ble altså etter hvert det absolutte monarkiet, som skulle møtte sitt endelikt i den franske revolusjon – som igjen etter hvert ga oss det moderne demokrati. Det er denne «siviliserende prosessen» som land som Colombia og Afghanistan fremdeles befinner seg i; Ja, staten nyter internasjonal anerkjennelse av suverenitet over sitt territorium, men makten internt over territoriet deles mellom en sentralmakt og regionale krigsherrer.

Sentralmaktens begrensninger

Forholdet mellom disse partene er ikke nødvendigvis preget av konflikt og antagonisme. I uveisomme og underutviklede regioner har sentralmakten ikke mulighet til å tilby innbyggerne sine tjenester. Disse områdene avgis derfor i realiteten av staten til kriminelle aktører. Ikke ulikt den tidlige middelalders vasaller, ettersom disse aktørene ofte står for konflikthåndtering og andre institusjoner befolkningen trenger.

I semiperifere regioner som er noe mer utviklet, eksisterer en form for arbeidsdeling, der sentralmakten opererer de sentrale institusjoner i en omforent forståelse med kriminelle, og foregir å ha den fulle institusjonelle kontroll.

Det maktmonopolet som internasjonale aktører tilsynelatende tror eksisterer i sine forsøk på å skape fred og utvikling, er derfor i store deler av landene lite annet enn Potemkin-kulisser. Hvis bistandsapparatet og diplomatiet ikke innser dette, kan det gjøre vondt verre. Forsimplete narrativer om opprør og borgerkrig, gjør at en fredsavtale med en enkel kriminell aktør feires som en diplomatisk triumf, mens krigen i realiteten gjerne forverres mens de nye aktørene posisjonerer seg.

Infrastrukturprosjekter som bistand er også et tveegget sverd. Siden disse regionene nettopp styres av kriminelle aktører som ikke har noen interesse av endring av status quo, ender prosjektene ofte opp med å konsolidere det man søker å bekjempe – som vanningsanlegg og veiprosjekter i Afghanistan som stimulerer opiumsproduksjonen. Mens det typisk kreves av bistandsprosjekter at en analyserer prosjektets effekt på tverrgående tema som likestilling, funksjonshemmede og miljø, er det ingen spørsmål om hvordan det vil påvirke maktforholdene. Cui bono? Vil prosjektet faktisk tjene befolkningen? Eller snarere deres kriminelle herskere – og kanskje også en medsvoren stat?

Det land uten en sterk sentralmakt trenger, er jo nettopp utvikling av infrastruktur og institusjoner som kan bringe et statlig maktmonopol, og dermed økonomisk utvikling, til samtlige av landets regioner. Det er selvsagt stort behov for både bistand og diplomati, men internasjonale aktører må i mye større grad ta inn over seg dynamikken i denne figurasjonen (som Norbert Elias ville kalt det) som de ulike maktaktørene utgjør. Vi må slutte å tro at sentralmakten nødvendigvis representerer befolkningen, og vi må slutte å tro at den er i stand til å utføre det den lover.

Nå etter å ha mislyktes med å skape fred og utvikling i både Colombia og i Afghanistan er det på tide å åpne en dialog om temaet, slik at vi kan få utviklet mer presise konsepter og begreper, og dermed mer effektive strategier. Norge har alle forutsetninger for å innta en ledende rolle i en slik nyorientering, og få har vel mer pondus til å drive gjennom en slik omstilling i utenrikstjenesten og bistandsapparatet enn vår påtroppende statsminister.

Alternativt kan vi slenge beina opp i sofaen foran Netflix og la krig og konflikt i en naturlig «siviliserende prosess» over et par hundreår gjøre jobben. Men det er tvilsomt om forsvarsverkene våre er sterke nok til å beskytte oss mot konsekvensene av stadig flere uløselige konflikter i verden.