BØKER

Et fornyet argument for globalisering

Den indiske økonomen Arvind Panagariya leverer et oppdatert og grundig argument for frihandel og mot proteksjonisme.

Publisert

Artikkelserie: Frihetens veier

  • I en serie bokessay skriver Lars Peder Nordbakken om bøker som tar for seg det liberale demokratiet i vår tid. Hvordan kan demokratiet og den liberale samfunnsorden på best mulig måte utvikles og bevares?
  • I serien går Nordbakken i dialog med forfatterne og trekker linjer tilbake til noen av nyliberalismens opprinnelige tenkere.

Den indiske økonomen Arvind Panagariya har i sin siste bok Free Trade and Prosperity levert et oppdatert og grundig argument for frihandel og mot proteksjonisme. Han står i så måte ikke noe tilbake for sitt forbilde og sin kollega ved Columbia University, Jagdish Bhagwati.

Denne boken gir ikke bare et solid begrunnet argument for frihandel generelt, og for utviklingsland spesielt, men også et overbevisende svar til de viktigste kritikerne av frihandel og globalisering i senere tid. I imøtegåelsen av kritikerne er det særlig grunn til å fremheve at Panagariya tar med leseren på en detaljert empirisk tidsreise gjennom de landene som ofte er blitt løftet frem som eksempler på hvorfor frihandelsargumentene ikke holder: Hong Kong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea, samt, i noe mindre grad, India og Kina.

Men ingen av tilfellene viser seg å gjenspeile holdbare bevis på at handelsbeskyttelse og erstatning for import har gitt positive resultater.

Panagariya minner oss betimelig om hva den franske frihandelsforkjemperen Frederic Bastiat understreket for over 170 år siden: at de som er talspersoner for frihandel må jobbe mye hardere med underlaget for sin argumentasjon enn sine motstandere. Grunnen er at motstanderne av frihandel lettvint kan vise til synlige bevis på at proteksjonisme virker, ved for eksempel å vise til at en konkret bedrift fortsatt eksisterer takket være et beskyttelsestiltak.

Kostnadene ved tiltaket er imidlertid langt mer usynlige, siden de spres ut på de mange som må betale mer for produktet, uten å tenke over årsaken. Den negative effekten av proteksjonisme kan derfor skjules lettere for offentligheten, og misbrukes politisk.

Men Panagariya har gjort akkurat som Bastiat sa. Han har jobbet vesentlig hardere og grundigere med både det teoretiske og empiriske materialet, sammenlignet med kritikerne – og bevisene er svært overbevisende, enkelte ganger knusende.

Et eksempel på det siste er når Panagariya, i forbindelse med argumentet for industriell oppfostringstoll, avslører at blant andre Erik Reinert, Ha-Joon Chang og Robert Wade ikke engang refererer til de viktigste empiriske analysene som belyser dette temaet, og kun forholder seg til egne tolkninger av de argumentene Alexander Hamilton og Friedrich List brukte på 1800-tallet når de forsøker å underbygge sitt syn.

Dani Rodriks tolkning av Sør-Koreas handels- og industripolitikk blir også gått nøye etter i sømmene, og viser seg å halte. Det samme gjelder for de frihandelskritikere som viser til vellykkede statsinngrep og beskyttelsestiltak i Taiwan.

Her er Panagariyas utfordring til motstanderne av frihandel:

«The challenge to critics of free trade is to produce similar arguments and evidence in favor of protection. They must subject themselves to the same high standards of proof that they demand of their opponents. Without either a logically tight argument or credible empirical evidence, simply pointing to this or that damage that free trade might do and asserting how protection could help build infant industries will simply not do.»

Datagrunnlaget som Panagariya redegjør for i boken, på tvers av land, viser en sterk sammenheng mellom større åpenhet for internasjonal handel og økonomisk vekst, samt redusert fattigdom. Dessuten viser alle tilfeller av land som har oppnådd lange perioder med varig høy vekst, at lave eller synkende handelsbarrierer var en viktig del av vekststrategien.

Likevel er Panagariya nøye med å presisere at til tross for at lave og reduserte handelsbarrierer er en nødvendig forutsetning for varig høy vekst, er de ikke tilstrekkelige. Det kommer med andre ord også an på andre forhold, som transportinfrastruktur, utdanning og ikke minst kvalitet på økonomiske reguleringer og spilleregler, samt institusjonell kvalitet i sin alminnelighet. Panagariya trekker frem Mexico frem som et eksempel på hvordan dysfunksjonelle økonomiske institusjoner, korrupsjon og monopoldannelser i flere viktige sektorer av økonomien, har bidratt til å redusere de potensielle gevinstene av økt frihandel etter NAFTA-avtalen i 1994.

Vi er derfor tilbake til en allmenngyldig ordoliberal konklusjon: Alt henger sammen med alt, og en markedsøkonomi kan aldri bli mer velfungerende enn kvaliteten på de institusjonene som omgir økonomien tillater og muliggjør. Denne sannheten er også ubekvem for frihandelskritikere som primært støtter seg på anekdotiske bevis.

Denne boken kunne knapt ha blitt lansert på et bedre tidspunkt. Nå blir det spennende å se hvordan Panagariyas kritikere responderer. Utfordringen er presentert over 362 sider, og den er formidabel.