KOMMENTAR

Boris Johnson er en værhane. Det skaper usikkerhet om hvor han vil ta partiet og landet dersom han vinner valget.
Boris Johnson er en værhane. Det skaper usikkerhet om hvor han vil ta partiet og landet dersom han vinner valget.

Boris trekker mot sentrum

Johnson utsetter skattelettelser for å kunne bruke mer penger på helsevesenet. Det er usikkert om sentrumsdreiningen fortsetter når valgseiren er sikret.

Publisert Sist oppdatert

I kveld møtes Boris Johnson og Jeremy Corbyn til statsministerduell hos ITV. Bakteppet er meningsmålinger som viser at begge partier har gått frem etter at valget ble annonsert, men at fremgangen er størst for det konservative partiet, særlig etter at Farages Brexit-parti trakk sine kandidater i de setene de konservative forsvarer.

På alle de fem siste målingene ligger toryene på 42 prosent eller høyere, i overkant av resultatet fra 2017. Labour har også gått noe frem i valgkampen, mest på bekostning av Liberaldemokratene, som har en uerfaren og etter min (og mange velgeres) mening svak leder i Jo Swinson. Men de ligger fremdeles i underkant av 30 prosent.

Putter vi de siste målingene inn en delegatkalkulator, og regner med at SNP gjør nesten rent bord i Skottland, får vi et konservativt flertall med god margin – om lag 360 parlamentsmedlemmer når 321-22 er nok. Vi vet riktignok ikke tilstrekkelig om hvordan endringene fra forrige valg fordeler seg i landet.

Den største trusselen er massiv taktisk stemmegivning fra mange av dem som i dag sier de skal stemme LibDem. At partiet ikke får være med på TV-debatten kan øke mulighetene for det. På den andre siden er Swinson en dårlig debattant. Når jeg tviler på at vi vil se en ytterligere stor overgang er det av to grunner: Labour ligger svært langt til venstre, og de klarer aldri å bestemme seg for et klart Brexit-budskap, slik at ihuga Remainere vil nøle med å stemme på dem.

Frir til Labour-Brexitere

Flere britiske kommentatorer er allerede på vei over i diskusjonen om hva slags konservativ regjering Johnson vil lede etter valget. Som jeg skrev i en tidligere kommentar, trenger han i dette valget å vinne en del av Labours Leave-velgere i Nord-England og Midlands. Det tilsier en mindre liberalistisk profil, og mer vekt på velferdsgoder.

Vi ser derfor et tydelig skift mot sentrum i den økonomiske politikken. Men det er ikke opplagt at dette bør regnes som stor endring, eller at del vil vise seg varig etter at fem nye år ved makten er sikret.

Skattelette får vente

Linjeskiftet var særlig tydelig i går, da Johnson offentliggjorde at den planlagte reduksjonen i bedriftsbeskatningen fra 19 til 17 prosent fra neste år blir utsatt. Isteden skal NHS, det offentlige helsevesenet, få mer penger. Det siste er ikke så rart, siden de har måttet tåle nøkterne budsjetter i mange år, og en av Leave-kampanjens friskeste påstander var at å forlate EU ville frigjøre store summer til NHS.

Skattenivået for bedriftene er allerede relativt lavt, og satsen senket fra 30 prosent i 2008, slik at å legge dette til side nå ikke kan ses som noen klar venstredreining. På den annen side: Å gjøre Storbritannia mer attraktivt for næringslivet har også vært et sentralt argument for Leave-siden.

Det mest interessant her er hvordan Johnson, en evig opportunist, endrer sin argumentasjon. Nå sier han om å unnlate å kutte skatten: «This saves us £6 billion that we can put into the priorities of the British people, including the NHS”, altså at skattelettelsen er et rent nettotap for statsinntekten, uten dynamiske effekter. Dette er akkurat slik det norske Arbeiderpartiet argumenterer mot skattelettelser.

Som Chris Smyth i The Times bemerker: “He has previously claimed that “every time corporation tax has been cut in this country it has produced more revenue” but yesterday dropped this defence.”

Tidligere hadde Johnson droppet forslaget om å øke terskelen for hvor den høye satsen i inntektsskatten på 40 prosent skal slå inn, fra £50.000 til £80.000. Isteden skal det gis lettelser i trygdeavgiften, som bedre treffer dem med lavere inntekter, altså de velgerne han er ute etter å ta fra Labour. Partiet vil også øke minstelønnen på £8.21 timen til £10.50 over en femårsperiode.

Utgiftene skal opp

Jeg har tidligere skrytt av den konservative regjeringen, som i samme periode som den «borgerlige» regjeringen i Norge økte statens andel av BNP med omkring 5 prosentpoeng senket den nesten tilsvarende i UK. I en valgkamp er det ikke så rart at det nå slippes opp igjen, men summene er store. Daily Telegraph skriver:

“Austerity is over, and Sajid Javid, the Chancellor, has promised the biggest spending increase in 15 years, pledging a £13.8bn rise in spending across all departments by 2021.”

Politikk for Labour-velgere

Med forbehold om at dette valget langt fra er avgjort, tillat meg, som britiske kommentatorer, å se litt forbi 2020 og 2021.

Nick Timothy var Theresa Mays statssjef inntil valget i 2017, da han gikk av etter at han fikk store deler av skylden for at hun mistet sitt flertall. Søndag skrev han en artikkel i Sunday Telegraph der han beskriver en mer sentrumsorientert fremtid. Timothy peker på at velgermassen til partiet vil bli mer arbeider- og lavere middelklasse (de taper en del øvre middelklasse Remainere til LibDem) og mindre dominert av det sørlige England. Dette vil ha varige virkninger, mener han:

“Those on the Right who dream of using Brexit to deregulate the economy, slash spending and cut taxes will be in for a rude awakening. Others who want to marketise public services, including even the NHS, will get nowhere at all. Those who want an open and liberal immigration system will be laughed out of the room. Once the Conservatives have MPs from working class towns and suburbs, their agenda is likely to become immediately more pragmatic.”

Jeg tror Timothy har rett i at den markedsliberale delen av Brexit-tilhengerne i hans parti ikke vil få særlig gjennomslag. Men dreiningen mot sentrum må også ses på bakgrunn av at toryene har ligget ganske langt til høyre i den økonomiske politikken. En justering mot sentrum gjør dem ikke til Jonas Gahr Støre. (I verdispørsmål tok de en klar liberal dreining under Cameron). Og et parti som bare konsentrerer seg om sine marginale velgere, og ikke gir noe til sine kjernevelgere, vil fort få trøbbel, selv om det britiske valgsystemet beskytter mot splittelse.

Singapore ved Nordsjøen

John Kirkup, som er direktør for tankesmien Social Market Foundation skrev i The Times i går at det han kaller «ny-thatcherister» i partiet, som tror at Johnson er en av dem, vil bli skuffet. Riktignok har mange av de sentrumsorienterte statsrådene og parlamentsmedlemmene, som nesten alle var Remainers, trukket seg fra partiet eller politikken. Talsmenn for en mindre stat, som Priti Patel, Dominic Raab og Liz Truss har nå sentrale posisjoner rundt Johnson. Både onde tunger og tilhengere av en slik frihandelsstat peker på at UK utenfor EU skal bli et slags Singapore ved Nordsjøen.

Men Kirkup peker på at selv om alle de som nå blir valgt inn har forpliktet seg til å støtte Johnson i Brexit-spørsmålet, kommer mange noe moderate inn som erstattere for dem som har forsvunnet. Men det viktigste er partiets (nye) velgere, skriver Kirkup:

“There is little to suggest that Leave-voting swing voters in towns far from the southeast are crying out for another round of Thatcherite deregulation. Instead, in an age of economic and political uncertainty they are more likely to look to the state for shelter and security. If persuading such people to vote Tory will be the job of the campaign, keeping them on board will be the mission of a re-elected Johnson government”.

Seiersmarginen viktig

Selv om det konservative partiet nå er mer samlet enn på svært lenge når det gjelder Brexit, står de foran en sterk strid om veien videre etter at en valgseier eventuelt er sikret. Min vurdering er at dersom seieren blir knapp, så vil Timothy og Kirkup trolig få rett – partiet vil fortsette veien mot sentrum for å beholde de nye velgerne de har fått og trenger. Blir valgseieren derimot stor, vil de som ønsker en tydeligere profilering og klarere høyrekurs ha bedre kort, siden partiet da har en del å gå på. De kan gi mer til sine kjernevelgere og mindre til de marginale velgerne.

Skulle Johnson mislykkes i å få eget flertall, Corbyn bli statsminister og Brexit kanskje bli avlyst, er vi i et helt annet landskap.