Kunnskap fortrenger ikke dannelse

Skolen er også et dannelsesprosjekt, både i det som kan måles og det som ikke kan måles. Men det står ikke i motsetning til en skole som lærer barna å lese, skrive og regne.

Publisert Sist oppdatert

Lederen i Utdanningsforbundet Steffen Handal har tatt utgangspunkt i en tweet fra meg i slutten av april for å understreke at skolen handler om mer enn målbare kunnskaper, blant annet det han kaller dannelse. Artikkelen står på trykk i bladet Utdanning, og ligger også på nett.

Han viser blant annet til skolens formålsparagraf:

«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».

Det er jeg enig i, men bakgrunnen for tweet-utvekslingen er at mange lærere, og også Utdannings-forbundet setter opp det jeg mener er en falsk motsetning. Det er betydelig motstand mot måling av kunnskap, eventuelt at det er for mye av dette, noe som gjerne er lærerorganisa-sjonenes ståsted, og at det som måles tillegges for mye vekt.

Vi hører det hver gang Norge gjør det middelmådig i internasjonale undersøkelsene (resultatene varierer fra undersøkelse til undersøkelse). Da blir det viktig for mange å balansere dette med påstander om at norsk skole har mange andre kvaliteter. Og siden disse ikke er målbare, slipper man unna uten særlig tungt belegg for påstanden.

Det samme gjelder når norsk forskning stadig vekk viser at lærertetthet ikke gir bedre læringsutbytte, slik tyngdepunktet av internasjonal forskning også gjør. Siden Utdanningsforbundet er en sterk pådriver for flere lærere, må de da forsøke å undergrave betydningen av dette funnet. Når de blir avslørt av skoleforskerne for bruk av ”alternative fakta”, er neste skanse å peke på at læringsutbytte – det målbare – ikke fanger opp alle skolens kvaliteter. Det var slik twittertråden startet.

Mye av dannelsen måles

I all hovedsak tror jeg motsetningen er falsk, i den forstand at det å legge vekt på at elevene kan lese, skrive og regne – de lett målbare resultatene av utdanning – ikke står i noe motsetningsforhold til dannelse. La meg ta et lite forbehold her. Dersom vi bare måler skolens kvalitet gjennom de internasjonale undersøkelsene, kan det gi et for snevert bilde, siden de nesten bare brukes for lesing/skriving, matte og naturfag.

Dannelse er et ganske tøyelig og bredt begrep, se for eksempel Wikipedia. For meg inngår blant annet språkforståelse og historisk og kulturell innsikt i dannelse. Det er vanskelig å være dannet uten å ha en viss kjennskap til klassiske litterære verk, både fra inn- og utland (men må man ikke nødvendigvis kunne lese dem på originalspråket.) Dette er også en del av dannelsen som langt på vei er målbar – slike kunnskaper inngår i pensum og grunnlaget for å sette karakterer i flere fag – språk, samfunnsfag, religion og livssyn.

Folkeskikk og intellektuell nysgjerrighet

En annen form for dannelse kan kalles alminnelig folkeskikk. Det er ganske åpenbart at der denne mangler, går det ut over læringsmiljøet, både for den som bråker og for hans medelever. Norge har skåret dårlig på ro i klassen (ja, det måles) i tidligere PISA-undersøkelser, men dette har bedret seg i det siste. Vi vurderer denne formen for dannelse hele tiden, ved at det settes karakter i orden og oppførsel. Mange lærere og skoleforskere er riktignok motstandere av dette, uten at jeg lar meg overbevise om at bortfall av måling vil øke dannelsen.

Men dannelse har også en annen bit – ferdigheter, tilnærminger og verdier som vanskeligere lar seg målet. Evnen til å samarbeide med andre kommer inn her. Åpenhet for andres meninger og innsikter, og intellektuell nysgjerrighet er en del av dannelsen. Det gir seg blant annet utslag i aktiv deltakelse i diskusjoner i klassen. Her er det for øvrig også viktig at læreren gir rom for ”ukorrekte” meninger. Selv om disse ferdighetene ikke så lett lar seg måle, slår de gjerne ut i bedre faglige kunnskaper. Og muntlig aktivitet i klasserommet teller med når læreren setter karakterer.

Norge skårer bra innen demokrati

Det er gjort undersøkelser av elevenes ”demokratiske beredskap og vilje til engasjement” – dette er altså målt, og det gjelder både kunnskaper og ferdigheter, og holdninger og engasjement. Både i CivEd 1999 og ICCS 2009 skårer norske elever godt over gjennomsnittet på kunnskaper og ferdigheter. Norsk skole er altså relativt sett bedre på dette området enn på kunnskap i norsk, matte og naturfag, som måles i PISA, TIMMS osv.

Når det gjelder holdninger og engasjement skårer imidlertid Norge lavere i 2009 (men ikke 1999) enn gjennomsnittet. Forskerne som har studert resultatene for Utdanningsdirektoratet, mener likevel at det ikke nødvendigvis er negativt, men gjenspeiler et samfunnssystem som har sterk legitimitet, der det for eksempel ikke anses nødvendig å ta i bruk ulovlige protestformer.

Men det interessante i denne sammenheng er at det ikke er noen motsetning her. Ser vi på et bredt utvalg av land som kan sammenlignes med Norge, er det ingen systematisk sammenheng mellom resultatene i de to typene undersøkelser. Vi ofrer ikke demokratisk deltakelse til fordel for mattekunnskaper – eller motsatt.

Forskerne har sett på sammenhengen mellom ICCS-skåre (ferdigheter og kunnskaper) for de norske elevene og karakterene i mattematikk og samfunnsfag:

«I den grad den kognitive testen i ICCS faktisk måler demokratirelevante kunnskaper og ferdigheter, ser det på bakgrunn av sammenhengen mellom elevenes karakterer og deres prestasjoner på kunnskaptesten ikke ut til være slik at samfunnsfag gir elevene noen sterkere spesifikke kunnskapsfordeler for demokratiforståelse enn matematikkfaget gjør. Elevene med de beste karakterene i matematikk skårer enda høyere.»

Flinke elever skårer altså høyt også på dette aspektet av ”dannelse”, uavhengig av selve faget der dette primært læres bort.

Men det finnes også verdier som skolen bør lære bort uavhengig av om det får effekt på målbare ferdigheter og kunnskaper – som empati og redelighet. Jeg tror dette utmerket godt går an å kombinere med en skole som fokuserer på målbare resultater. Det finnes imidlertid ekstremvarianter av en resultatorientert skole som kan gå ut over dette, og da tenker jeg særlig på asiatiske land der resultatfokuset, og presset på barna, etter min mening er for sterkt, selv om det gir gode målbare resultater. Så ja, det kan finnes et motsetningsforhold, men det har lite med dagens norske skolevirkelighet å gjøre.

Trivsel og kunnskap

Da er vi også inne på at eleven skal trives på skolen. Jeg ser ikke dette som en motsetning til gode målbare resultater, med unntak av de nevnte ekstremvariantene i deler av Asia. Et godt læringsmiljø er nær knyttet til trivsel. Og sammenhengen går begge veier. Jeg har ikke sett på forskningen på dette på lenge, men i PISA-undersøkelsen fra 2001 viste en positiv sammenheng mellom trivsel og læringsutbytte. Norge skåret den gang noe over middels på trivsel, men dårligere på forholdet mellom lærer og elev.

Det kan imidlertid være en slik motsetning, dersom trivselen sikres gjennom lave krav og at man lar være å gi tilbakemeldinger som kan oppfattes som negative når slike er nødvendig. Det er det vi på høyresiden gjerne kaller ”koseskolen”, og beskyttelse av ”bomullsbarn”. Her inngår også diskusjonen om hvilket klassetrinn karakterer skal innføres på.

Trivsel som er basert på lave krav, og positive tilbakemeldinger nesten uansett prestasjon, vil lett gi dårlige resultater, og gjøre barn og unge dårlig forberedt på arbeidslivet. Handal er redd for en instrumentell holdning til skolen – at den bare skal forberede for arbeidslivet. Jeg tror at vi er enige om at skolen både skal forberede oss på livet som produktive arbeidere og som deltakende borgere.

Når denne diskusjonen har gått på twitter har mange svart meg med at skolen trenger både kunnskap og dannelse. Som det bør fremgå av det jeg har skrevet ovenfor, er jeg enig i det. Men jeg anser det ikke som et argument mot en ganske omfattende bruk av måling av kunnskaper og ferdigheter.

Og jeg mener fremdeles at argumentet er mer tilslørende enn avklarende. Det er liten eller ingen motsetning mellom de to. Behovet for dannelse brukes til å avlede fokus på målbare resultater når disse er dårlige, eller ikke lar seg påvirke i nevneverdig grad av det som lærerorganisasjonen og mange lærere gjerne vil ha – mer penger til skolen, flere lærere, høyere lønn.