FRA PAPIRUTGAVEN

Hvem var det som først ville «forandre for å bevare»?

Den beste formuleringen for konservativ tenkning ser ut til å ha oppstått litt av seg selv. Det er noe konservativt og nesten vakkert over dette.

Publisert

Jeg mener det var på videregående, i en eller annen samfunnsfagstime, jeg først ble gjort kjent med begrepet «å forandre for å bevare». Det tok meg tid å forstå hva som kunne ligge i det, og umiddelbart slo det meg som en eneste stor selvmotsigelse. Skulle det forandres, eller skulle det bevares? Det viste til ikke mindre enn selve konservatismens grunn-sentens, og heri skulle hele visdommen til en politisk tankeretning befinne seg. Hva var dette for pose-og-sekk-argumentasjon?

Jeg tror til og med jeg rakk å bli personlig konservativ før jeg riktig forstod innholdet i formuleringen. Det har trolig med sinnelag å gjøre og uansett ikke en overbevisning ut fra resonnementer basert på enkle lærebokeksempler fra tenårene. Den som er konservativ, har visse tilbøyeligheter. Hun eller han har en tiltro til det velprøvede og overleverte og fortidens gradvis oppbyggede erfaring, i tillegg til å føle en viss frykt for å gå for fort frem i samfunnsutviklingen, som å kaste det berømte barnet ut med badevannet.

Konservatismen er mindre systematisert, skjematisk og lovmessig enn andre ideologier (en merkelapp de fleste konservative tenkere nettopp av denne årsak skyr). Like fullt består den i en utviklet politisk tankeretning, gjerne i motsats til mer radikale og samfunnsomveltende idéretninger.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her