DEBATT

Helbredelse av homofile – et absolutt bedrag

Såkalt konverteringsterapi påfører skam og skyldfølelse, og er uetisk fordi det ikke virker og kan være skadelig. Det bør likevel være en konservativ holdning til bruk av forbud og lover for å motvirke meninger og handlinger som er uønsket.

Publisert

Helbredelse, konvertering eller reorientering av homofile har på nytt blitt et tema i norsk debatt. Sentrale politikere i Ap og MDG bl.a. presser på for å vedta et forbud mot såkalt homofil terapi. I norsk kristendom er dette et forholdsvis marginalt fenomen. Like fullt er det en etablert forestilling i konservative miljøer som i hovedsak henter inspirasjonen fra evangelikal amerikansk kristendom. Tall fra The Williams Institute (en tenketank for LHBT-rettigheter) viser at ca. 700 000 mennesker i USA har blitt utsatt for denne behandlingen og at 16 000 ungdommer vil bli utsatt for dette.

I denne sammenhengen kan det være verdt å se nærmere på opphavet til homofil terapi og hvorfor det på nytt har blitt en sak.

Fra synd til sykdom

I boken Sjelesorg fra 1933 forklares homofili med en mindreverdighetsfølelse på kjønnsmarkedet; de homofile er de som ikke har når opp i «konkurransen [om å finne en partner av motsatt kjønn], og i feighet har de søkt tilknytning til eget kjønn.» Hvor enn gammeldags dette høres ut peker boken på et nytt fenomen i sin samtid, et klinisk blikk på homoseksualitet.

Begrepet homoseksualitet ble først tatt i bruk på siste halvdel av 1800-tallet. Før den tid var de vanlige betegnelsene inversjon eller sodomi som ble definert som «enhver unaturlig tilfredsstillelse av kjønnsdriften». Sodomi var først og fremst en moralsk kategori og knyttet til synd. Fremveksten av psykiatri og psykoanalyse endret synet på homoseksualitet. I stedet for at det ble et spørsmål om synd handlet det nå om en lidelse.

Innenfor psykonanalysen – med henvisning til Freud – hevdet man at homoseksualitet ble utviklet i barndommen eller tenårene. Det kunne bli betegnet som «psykonevrose». I norsk psykiatri var det nedfelt at homoseksualitet var en avvikende kjønnsdrift under kategorien seksualpsykopat. Den første utgaven av den amerikanske diagnosemanualen for psykiske lidelser, Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM, 1952), plasserte homoseksualitet i kategorien for seksuelt avvik som også omfattet transvestitter, pedofili, fetisjisme og seksuell sadisme.

En utbredt teori om homoseksualitet var at den kunne «smittes». Smittefaren skyldtes et fiktivt skille mellom ekte og uekte homoseksuelle. De første var uhelbredelig rammet av homoseksualitet og måtte settes under kontroll via lov, etikk og psykiatri. De andre var latente homoseksuelle som måtte vernes fra påvirkningen for homoseksuelle og deres agitasjon. Homoseksualitet som potensielt samfunnsnedbrytende. Dermed var også grunnlag for å opprettholde forbudet mot homoseksuelle forhold.

Derfor ble det viktig i arbeidet med å avkriminalisere homoseksualitet å motbevise teorien om «homoseksuell forføring». Med henvisning til en nederlandsk rapport (Speijer-rapporten), kunne man avvise at ungdom kunne forledes inn i homoseksualitet. I 1972 ble forbudet mot «homoseksuell omgang» opphevet. I 1977 anbefalte Norsk psykiatrisk forening at homoseksualitet ikke lenger skulle brukes som en diagnose. Fem år senere fulgte Sosialdepartementet etter. I 1980 uttalte Gordon Johnsen, psykiater og stifter av Modum Bad, til Vårt Land: «Forsøket på å kurere homoseksuelle var et absolutt bedrag.»

Tros- og ytringsfrihet vs vern mot krenkelser

Forestillingen om homofil terapi forsvant. De diskrediterte terapeutiske metodene ble heller forskjøvet til det teologiske rommet. På 70-tallet ble kampen for homofiles rettigheter ansett av konservative kristne som en åndskamp med tidvis hysteriske påstander om at aksept for homoseksualitet førte til moralsk forfall. I 1978 ble Filadelfiaforlaget anmeldt av Åpen kirkegruppe og DNF-48 (forløperen til Fri) for å ha utgitt boken Visjoner – en profetisk tekst av en amerikansk predikant – som spådde massevoldtekter og at homoseksuelle gjenger ville angripe barn. Saken ble henlagt.

Men saken kom opp i en periode der man diskuterte behovet for et særlig rettslig vern for homofile. I praksis gjaldt det forbud mot hatefulle ytringer og diskriminering på bakgrunn av legning. Noen avveininger som ble foretatt var om man skulle bekjempe intoleranse med rettslige midler og at terskelen for å kriminalisere handlinger som har vært lovlige, bør være høy. Denne ble vedtatt i 1981.

I 1984 ble pastoren Hans Bratterud dømt i høyesterett for å ha oppfordret «alle kristne» til å be om at homofile og deres støttespillere fjernes fra ledende stillinger i samfunnet. Bakgrunnen var at Bratterud under en nærradiosending fikk en innringer som provoserte med seksuelle tilnærmelser. Bratterud repliserte med å be om Guds inngripen overfor den djevelske homoseksualiteten. Dette ble en sak om vern av det som ble ansett for en sårbar gruppe på den ene siden og på den andre vern av ytrings- og religionsfrihet. Det som felte Bratterud var formaningen til å fjerne personer i ledende stillinger. Antagelig hadde han ikke blitt dømt om han hadde begrenset seg til å kalle homoseksualitet for djevelsk.

Kristne verdier under press?

Arbeidet med partnerskapsloven førte til en mobilisering blant kristen-konservative gjennom Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven (innført i 1993). Den ble sett som et angrep mot kristne verdier. Da loven ble vedtatt ble Kristen koalisjon Norge, en politisk pressgruppe, opprettet. Et av formålene var å beskytte samfunnet mot «homoseksuelle særrettigheter.» Begge gruppene kom med påstander om at helbredelse av homofile var mulig. Dette fikk liten påvirkning. Oppropet om kristen gjenreisning ga liten gjenklang.

I senere tid har konservative miljøer har med overtatt de gamle pseudovitenskapelige forestillingene om homofili. Inspirasjonen kommer fra det kristne høyre i USA. Under et skinn av vitenskapelighet forsøker man å støtte opp om de gamle fordommene om at homofili kan kureres. Dette gjengis ukritisk og med anklager om at motstandere er ideologisk forblindet. Realiteten er at det store flertallet blant forskere og helsepersonell ikke støtter dette. Tvert om. Det kristne høyre har plassert seg selv i en intellektuell getto der man mer og mer avskjæres fra dialog med etablert forskning, klinisk så vel som teologisk.

Selvforståelsen hos de mest konservative kristne er at det pågår en slags kjønnsideologisk kamp som truer kristne verdier, ekteskapet som samfunnsfundament og religionsfrihet. De anser seg for å være en minoritet under press. Mon det. Kvakksalveri er kvakksalveri selv i teologisk innpakning.

Forbud mot terapi?

Organisasjonen Til Helhet har som mål gjennom rådgivning og sjelesorg å støtte personer med såkalt uønskede seksuelle følelser og til at legning kan endres. Det bør være klart at forsøk på reorientering er villedende, men skal det bli forbudt? Dette må i det minste veies opp mot ytrings- og religionsfriheten, særlig hvis det berører bønn, forkynnelse og informasjonsarbeid.

Foreløpig har det kommet et generelt forslag om forbud mot konverteringsterapi uten at det er presisert hva det innebærer. I USA finnes det på statlig nivå forbud mot terapi, men de retter seg mot helsepersonell. Det er ikke problemet i Norge, og det er heller ikke vanskelig å stille seg bak et forbud som handler om en terapi i form av behandling slik det finnes en lov om alternativ behandling.

Til sammenligning er det lov å nekte å motta blod, en ordning som stort sett berører Jehovas vitner, selv om det er fare for liv og helse. Det er også tillatt å lære at man bør nekte å ta imot blodoverføringer. Men foreldre kan ikke nekte barn blodoverføring. Foreldres religionsfrihet har avgrensninger når det gjelder barn. En analogi kan være at barn og unge skjermes mot press til endring av seksuell identitet, men at det ikke er forbudt for voksne å oppsøke hjelp, som samtaler, bønn, veiledning, eller organisasjoner å tilby det – selv om det er potensielt skadelig.

Inntil videre er det beste alternativet å påpeke at en veiledning som påfører skam og skyldfølelse på grunn av seksuelle identitet er uetisk fordi det ikke virker. Det er et bedrag. Samtidig er dilemmaet å ivareta grunnleggende rettigheter som ytrings- og religionsfrihet. Det bør også være en konservativ holdning til bruk av forbud og lover for å motvirke meninger og handlinger som er uønsket.