I åsiktskorridorens trengsel

Nordmenn med et spesielt øye for forhold i Sverige, vil trolig ha fått med seg navnet Johan Lundberg. Den nå 60 år gamle litteraturviteren var i en årrekke redaktør for tidsskriftet Axess og en hyppig kommentator i svenske medier. For oss som har betraktet svensk offentlighet med en blanding av beundring og bekymring – beundring for svensk raffinement og språkførelse, bekymring for den beryktede trange «åsiktskorridoren», – fremstår Lundberg som en av få stemmer med et erklært kulturkonservativt standpunkt.

Så ille er det helt sikkert ikke. Det er like lite sant at hele Sverige tilhører «kulturvänstern» som at hele landet er i ferd med å bli en no go-sone etter Rinkeby-modell. Det er like fullt en del sannhet i at svensk offentlighet – i større grad enn både dansk og norsk – har hatt en tendens til å gravitere mot ett standpunkt. I de seneste tiårene har dette vært uttrykt i ulike avskygninger av politisk korrekthet.

Lundberg selv er klar på dette. Han ble omtrent kalt fascist av hissige anmeldere da han i 2009 utga boken Figurationer sammen med den svensk-norske billedkunstneren Christopher Rådlund. Enkelte klarte ikke fri seg fra tanken om totalitær kunst ved synet av de virkelighetsnære bildene i boken.