DEBATT

Når vi kan feire 17. mai langs Karl Johans gate er det takket være Grunnloven fra Eidsvoll og på tross av Karl Johan, skriver artikkelforfatteren. Han mener det er på tide å endre navn på gaten.
Når vi kan feire 17. mai langs Karl Johans gate er det takket være Grunnloven fra Eidsvoll og på tross av Karl Johan, skriver artikkelforfatteren. Han mener det er på tide å endre navn på gaten.

Eidsvoll, ikke Karl Johan

DEBATT: Vi må (igjen) snakke om Karl Johan, og hans gate.

Publisert Sist oppdatert

I 2022 er det 170 år siden paradegaten i Oslo ble oppkalt etter kong Karl Johan av Sverige og Norge. Det er på tide at vi revurderer dette navnevalget. Karl Johans gate er alt Karl Johan ikke var, og vi bør dermed gi gaten et navn den fortjener: Eidsvolls gate.

Det er et underlig paradoks å spasere langs paradegaten som leder opp mot det kongelige slott i Oslo. Både slottet, den fremtredende rytterstatuen og selve gaten er forbundet med Karl Johan. En tilfeldig forbipasserende (turist) vil kanskje anta at vi dermed hedrer en stor frigjører eller reformator? Men paradokset ligger i at han var lite av begge.

Karl Johan, født Jean Baptiste Bernadotte i sydvest Frankrike, så aldri for seg at han skulle ende opp som konge av Sverige og Norge. Men takket være revolusjonens omveltninger kunne han stige i gradene fra underoffiser til general på bare fire år. I 1797 stadfestet den fremtidige kongen at han som overbevist og prinsippfast republikaner ville kjempe til døden mot alle rojalister. Dette prinsipielle standpunktet stod ikke i veien da Bernadotte forholdt seg helt passiv overfor kuppet til Napoleon bare to år senere. Da sistnevnte utnevnte seg selv til keiser i 1804 var det til og med støttet av Bernadotte.

På tross av denne støtten klarte nå marskalk Bernadotte å havne i stadig større unåde hos keiseren. Dette var sannsynligvis avgjørende da han i 1810 overraskende aksepterte tilbudet om å bli svensk tronfølger etter den aldrende og barnløse Karl XIII. Bernadotte ble adoptert av kongen under navnet Karl Johan og trådte raskt inn som regent da Karl XIII fikk slag. Kronprins Karl Johan gikk raskt i gang med å styrke kongemakten ved blant annet å opprette et hemmelig politi, begrense ytringsfriheten samt ta personlig kommando over hæren.

Etter det franske nederlaget i Russland i 1812, inngikk Karl Johan flere avtaler med Napoleons motstandere om at Sverige skulle få Norge som krigsbytte fra Danmark. I 1813 erklærte dermed Sverige krig mot Frankrike, og Karl Johan ledet nå sitt kommende kongerike i krig mot sitt gamle hjemland.

Fredsavtalen som ble inngått i Kiel i januar 1814 fastslo at Norge skulle overføres til Sverige i et forent kongerike. Men Karl Johans iherdige arbeid for å vinne Norge utløste også den norske selvstendighetskampen (siden ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket). På Eidsvoll den 17. mai 1814 vedtok Riksforsamlingen Grunnloven og Norges uavhengighet. På Eidsvoll fikk også nordmennene velge sin egen konge, den danske prins Christian Frederik.

Men Karl Johan hadde ikke til hensikt å akseptere opprøret i Norge, og gikk straks til angrep. Det nye uavhengige Norge hadde lite å stille opp mot den krigsvante svenske hæren og etter få uker ble en ny fredsavtale inngått i Moss. Christian Frederik måtte abdisere til fordel for Karl XIII. Norge klarte likevel å beholde Grunnloven fra Eidsvoll og gikk i union med Sverige, men på norske premisser. Karl Johan måtte motvillig akseptere den norske Grunnloven da det etter flere år med krig stod dårlig til med den svenske statskassen. Samtidig ville han ikke fremstå som hardhendt da han fortsatt næret et håp om å vende tilbake som statsleder i Frankrike som en kompromisskandidat mellom Bourbon-dynastiet og Napoleon.

Om Karl Johans ambisjoner i Frankrike var realistiske eller ikke, ble han omsider utropt til konge av Sverige og Norge ved Karl XIIIs død i 1818. Resten av livet som konge ville han begrense Grunnloven, Stortinget og den norske selvstendigheten. Han forsøkte å utnytte statsgjelden til å presse Norge inn i en tettere union med Sverige. Da Karl Johan ville styrke kongemakten gjennom adelen, måtte han motvillig akseptere Stortingets avskaffelse av denne. Grunnloven fra Eidsvoll stod støtt mot kongen i Stockholm.

På tross av at Karl Johan motvillig aksepterte Grunnloven i 1814, la han ned forbud mot markeringer av grunnlovsdagen. De mest gjenkjennelige særtrekkene ved 17. mai; det norske flagg og folkefeiringen, var de Karl Johan motarbeidet lengst. Et eget likestilt norsk unionsflagg måtte vente til Karl Johans død i 1844. Grunnlovsdagen ble heller ikke feiret for fullt før samme året.

Diskusjon rundt navnet på Oslos hovedgate oppstår ved jevne mellomrom, sist i januar da navn som Kim Friele og Aasta Hansteen ble foreslått. Under Wergelandsåret i 2008 ble det debatt da Rune Gerhardsen og Arne Finborud foreslo å døpe om gaten til 17. mai-gata eller nettopp, Eidsvolls gate. Forslagene ble møtt av påstander om historieløshet og historieomskriving. Det er de neppe, og vi må gjerne beholde statuen av Karl Johan som et varig minne om historien. Finborud karakteriserte Karl Johan som en «okkupant og en sviker av natur». Det var han ikke, men definitivt en opportunist og en lykkejeger av rang.

Når vi kan feire 17. mai langs Karl Johans gate er det takket være Grunnloven fra Eidsvoll og på tross av Karl Johan. Grunnloven stadfestet Norges uavhengighet, mens Karl Johan arbeidet iherdig for det motsatte.

Powered by Labrador CMS