DEBATT

«Adams skapelse», Michelangelo
«Adams skapelse», Michelangelo

Nei, vi bør ikke tro på Gud

Vi er ikke rasjonelt forpliktet til å tro på Gud bare fordi vi tror på godt og ondt, eller rett og galt.

Publisert Sist oppdatert

I sin artikkel 04.10 stilte Daniel Joachim Kleiven tilsynelatende spørsmålet: «Tror alle nordmenn egentlig på Gud?» Jeg svarer 22.10 at «Nei, vi tror ikke på Gud». En del av argumentene mine prøvde å vise at vi ikke, rent faktisk, gjør det. Jeg hadde likevel en mistanke om at hovedpoenget hans egentlig var det Kleiven og Martin Jakobsen så svarte 11.11, nemlig at «Tror du på godt og ondt, burde du også tro på Gud». Der presiserer de at Kleiven ikke mente å svare definitivt på hva ateister faktisk tror, men heller provosere frem noen tanker. De presiserer også at selv om ikke alle faktisk tror på Gud, så bør man tro dersom man tror at det finnes godt og ondt (moralsk realisme).

Matematisk realisme

Kleiven og Jakobsen sammenligner matematiske regler og objekter med moralske regler. Jeg skjønner hvorfor de kommer med den sammenligningen, både matematiske objekter og moralske regler har blitt anklaget for ikke å passe så godt inn i et naturalistisk verdensbilde. Når det kommer til matematikk er det kanskje litt overraskende siden matematikk er hovedverktøyet til vitenskapen, men filosofisk sett er såkalte matematiske objekter litt vanskelige å forklare. De har for eksempel tilsynelatende verken årsaker eller effekter, som gjør det vanskelig å skjønne hvordan vi kan vite noe om dem. Deres poeng er at en måte å løse disse problemene er å godta såkalte platonske objekter, altså at matematiske objekter eksisterer på mer eller mindre samme måte som for eksempel bord, stoler og kaffekopper.

Men, så spør de: «Det finnes selvsagt også andre forklaringsmodeller, men det kan være at en platonsk forståelse er den riktige. Gir det da mening å si at alle som benytter seg av matematiske objekter, også tror på platonisme? Vi kan iallfall si at de er nærmere platonisme enn de selv tror, på samme måte som moralske mennesker er nærmere Gud enn de selv tror.»

Hvis jeg skal tolke dem bokstavelig, er det vanskelig å se hvordan dette argumentet skulle holde. Det at det finnes flere løsninger som kan være korrekte, kan ikke i seg selv bety at man er nærmere å tro på alle løsningene? Er jeg også nærmere å mene at abstrakte objekter ikke eksisterer, siden det kan hende det er den riktige forståelsen?

Jeg tror dette er uttrykk for et slags hjertesukk over at Gud gjerne forkastes uten at man ser etter hvorvidt ens underliggende metafysikk egentlig overlever at Gud forsvinner. Jeg tror ikke det er noen nødvendig rasjonell kobling mellom å være moralsk realist og å tro på Gud. Men, hvis poenget er at gudshypotesen ikke bør forkastes uten å vurderes er jeg selvsagt enig.

Det virker også som de egentlig mener at platonisme (og gjennom analogi, Gud) er bedre forklaringer enn de andre, og derfor bør man rasjonelt sett også tro på Gud og platonisme hvis man er moralsk realist og bruker matematikk enn hvis ikke. Men, det er jo det jeg argumenterte mot i mitt forrige svar. Jeg kommer tilbake til dette, men først må jeg oppklare noen ting.

Det er vanskelig å begrunne moralsk realisme

Hvor rimelig det er å tro på moralsk realisme vil så klart avhenge av styrken til de dedikerte argumentene for det, men det er det rett og slett ikke plass til her. Det virker som om Kleiven og Jakobsen har forståelse for dette, men de fastholder at «å forklare hvordan det kan finnes godt og ondt, uten å vise til Gud, det er en svært vanskelig øvelse». Jeg ville sagt det annerledes. Å forklare hvordan det kan finnes godt og ondt, det er en svært vanskelig øvelse, punktum.

I den forrige svarartikkelen min viste jeg til et par grunner til at Gud ikke er en veldig god forklaring på moralsk realisme. En av dem var at hvis Gud skal forklare moralsk realisme, så vil kvaliteten på den forklaringen delvis basere seg på hvor sannsynlig Gud er. Det prøvde jeg å forklare på noen forskjellige måter, men kanskje ble det jeg skrev litt uklart.

Kleiven og Jakobsen skriver at jeg mener at teister foreslår at Gud er ment å være sin egen årsak, men det har jeg ikke skrevet. Jeg skrev at selv om Gud skulle være sin egen årsak, så er han ikke sin egen forklaring. Her prøvde jeg å komme en innvending i forkjøpet, men jeg mener på ingen måte at teister må eller bør tro det.

De skriver også at det er feil når jeg skriver at «Gud blir en slags universell ad hoc hypotese», fordi alle de hypotetisk mulige gudene kan forklare så mye, men ikke selv kan forklares. De mener det er feil fordi Gud kan forklares. Det har de rett i. Gud kan til en viss grad forklares, og jeg burde ha vært mer presis. Jeg burde ha presisert at jeg mente noe i retning av at Gud ikke kan sannsynliggjøres godt nok, heller enn at Gud er uforklarlig. Men dette var heller ikke hovedpoenget.

Gud som forklaring

Jeg skrev at hvis Gud skal forklare moralsk realisme må også Gud forklares. Kleiven og Jakobsen kaller argumentet en regress-innvending: «hvis du forklarer A ved å vise til B, men ikke har noen forklaring på B, så har du ikke forklart noen ting». De mener de har et moteksempel: en fysiker som forklarer at universet utvider seg med mørk materie, men ikke har noen forklaring på mørk materie, har likevel økt vår forståelse av universets akselererende ekspansjon.

Faktisk er det mørk energi som forklarer at universet ekspanderer fortere, ikke mørk materie, uten at det egentlig spiller så mye rolle. Jeg tror sammenligningen bommer litt av to grunner. For det første kan det virke som de har valgt litt feil eksempel. Mørk materie og mørk energi blir kalt ‘mørke’ fordi de er ganske mystiske. Vi vet forholdsvis lite om dem, annet enn at de kan forklare visse observerte fenomener. Vi har grunn til å tro noen ting, som at mørk energi er det som gjør at universet ekspanderer, at den har lav tetthet, og at den er uniformt distribuert. Det er ikke en helt tom forklaring, men det er heller ikke særlig opplysende. Her er det egentlig universets akselererende ekspansjon som sannsynliggjør mørk energi, ikke mørk energi som sannsynliggjør universets akselererende ekspansjon (som er meget godt dokumentert).

For det andre angriper de en mye sterkere påstand enn den jeg kommer med. Jeg avviser ikke at Gud er en forklaring, og jeg hevder heller ikke at Gud er en tom forklaring. Faktisk gikk jeg ganske langt i å hevde at guder kan forklare mye. Men, jeg hevder at å forklare moralsk realisme med noe så mystisk som Gud er problematisk.

Slutning til beste forklaring

Argumentet til Kleiven og Jakobsen fremmer er, noe forenklet, at Gud er den beste forklaringen på moralsk realisme, derfor bør vi tro på Gud. En såkalt slutning til beste forklaring, eller abduksjon. Det er en type slutning vi alle bruker i hverdagen. Hvis du kommer hjem og merker at skoen din er tygget i stykker, så er det nærliggende å tenke at det er hunden som har gjort det. Det kan selvsagt være kona, men det ville bare kreve en ny forklaring. Det intuitive poenget jeg prøvde å komme med ligner maksimen til Charles Sanders Peirce, at «fakta ikke kan forklares av en hypotese som er mer ekstraordinær enn faktaene selv». Det var Peirce som først ga en systematisk analyse av denne typen slutning.

Det er kanskje mer presist å si at det finnes en del kandidater til hva som gjør noe til en god forklaring, for eksempel enkelhet, forklaringskraft og såkalt prior probability.

Enkelhet er kanskje det mest intuitive kriteriet, men kanskje det vanskeligste å begrunne. Hvorfor er en enkel teori en bedre forklaring? Og hva er enkelt? Ofte regnes det å postulere færre typer ting som enklere. Færre postulerte egenskaper er også typiske eksempler på enkelhet. Hvis Gud skal forklare moral må man i alle fall integrere en ny type ting, Guder, så det er i alle fall ikke åpenbart at Gud er en enkel forklaring.

Forklaringskraft er også vanskelig å kvantifisere, men det finnes noen gode kandidater til hva som gjør noe til en forklaring med stor forklaringskraft. Noe sies ofte å ha større forklaringskraft hvis det kan forklare mange ting, hvis det har stor prediktiv kraft (man kan forutse mye på basis av teorien) og det er falsifiserbart (det kan motbevises). Gud kan nok forklare mye, men Gud er ikke falsifiserbart, og jeg kan ikke se at man skal kunne forutse så mye på basis av å anta Gud. Å forklare årsakssammenhengen ville også øke forklaringskraften, altså å vise akkurat hvordan moral kausalt oppstår, men det tviler jeg på at noen teori vil kunne oppnå.

Prior probability er et begrep fra sannsynlighetsteori som ca. beskriver den sannsynligheten man tillegger noe før et spesifikt sett med evidens regnes med. I dette tilfellet sannsynligheten for Gud før man medregner at Gud potensielt forklarer moralsk realisme. Dette var den delen av forklaring jeg i hovedsak refererte til i forrige artikkel. Her er ateister og teister dypt uenige, men jeg vil selvsagt påstå at den sannsynligheten er ganske lav. Uansett avhenger nok kvaliteten på Gud som forklaring sterkt av hvor sannsynlig det er at Gud eksisterer.

Gud er ikke en særlig god forklaring

Kleiven og Jakobsen skriver at det er vanskelig å forklare hvorfor moralske fakta finnes, hvordan de finnes, og hvorfor de har en spesiell normativ tyngde. Det er jeg enig i. Men så skriver de at «Alle disse filosofiske nøttene kan jo forklares elegant og enhetlig ved å vise til en Gud som har interesser i verden, og som ønsker å skape mennesker som kan dele disse interessene». Det er jeg altså absolutt ikke enig i. Gud er helt klart en mulig forklaring på moral, men den forklaringen har store mangler. Det er ikke slik at de andre mulige forklaringene er feilfrie heller, for all del, men ateister drar ingen fordel av å legge Gud til sitt verdensbilde.

I tillegg kommer et problem som gjør det vanskeligere for teistene: Eutyfron-dilemmaet, som jeg skrev om forrige gang. Det stiller spørsmålet hvorvidt guds befalinger er rette fordi Gud befaler det, eller om Gud befaler det fordi det er rett. Hvis det er rett fordi Gud befaler det, virker moral vilkårlig. Hvis han befaler det rette fordi det er rett, er det vanskelig å se at Gud kan forklare moral. Jeg mener dette argumentet gjør det usannsynlig at grunnlaget for moral kan bunne ut i Gud.

Heldigvis trengs han heller ikke.