DEBATT

Et av eksemplene i Sløseriombudsmannens innlegg i Minerva er forsøkt underbygget ved å vise til min kritikk av Carte Blanches siste forestilling «Nororoca» (bildet). Enhver som leser hele min kritikk og forsøker å forstå hva jeg skriver, vil se at jeg har stor respekt for arbeidet Carte Blanche her gjør, skriver Lisa Nøttseter.
Et av eksemplene i Sløseriombudsmannens innlegg i Minerva er forsøkt underbygget ved å vise til min kritikk av Carte Blanches siste forestilling «Nororoca» (bildet). Enhver som leser hele min kritikk og forsøker å forstå hva jeg skriver, vil se at jeg har stor respekt for arbeidet Carte Blanche her gjør, skriver Lisa Nøttseter.

Sløseriombudsmannen er en mester i å ta ting ut av kontekst for å tjene sine retoriske poeng

Kritikken ville vært lettere å ta seriøst, og hadde vært langt mer treffende, om den var basert på kunnskap og faktiske forhold.

Publisert

3. april på Minerva har Sløseriombudsmannen fått publisert et leserinnlegg som er en reaksjon på portrettintervjuet med Kulturrådets nye leder.

Det er fristende å kommentere mye av det denne anonyme karakteren tar opp i sitt leserinnlegg, men jeg skal i dette innlegget forsøke å konsentrere meg om det hen hevder om meg og hva jeg visstnok mener. Innlegget er nemlig et glimrende eksempel på hvordan Sløseriombudsmannen opererer.

En gjentatt kritikk av Sløseriombudsmannen har vært at hen tar ting ut av kontekst for å tjene sine egne retoriske poeng. Vedkommende deler bittesmå filmklipp og limer på «prislappen» for hva dette har kostet samfunnet i offentlige midler. Hen sier ingenting om helheten utsnittet inngår i, hva samfunnet får igjen, og hva de offentlige midlene skal dekke, for eksempel antall medvirkende, fagfolk som komponist og scenograf, teknikk, prøvetid, reiseutgifter og utgifter til lokaler og administrasjon m.m. Veldig få blir klokere av å lese Facebook-postene hens, men nesten alle blir sinte.

Sløseriombudsmannen nevner et par eksempler på det hen anser for å være problemene i scenekunsten. Et av eksemplene er forsøkt underbygget ved å vise til min kritikk av Carte Blanches siste forestilling «Nororoca» i Norsk Shakespearetidsskrift. Det hele er en oppvisning i den uetterrettelige måten vedkommende kaster et selektivt lommelyktlys over et saksforhold på. Hen skriver:

«Et annet eksempel er Carte Blanche (vårt nasjonale kompani for samtidsdans), hvor selv scenekunstner, kritiker og tidligere kulturråds-fagutvalgmedlem Lisa Nøttseter i Norsk Shakespeare tidsskrift nylig nølende stilte spørsmål om forestillingen Nororoca egentlig var noe mer enn dyrisk jukking og gnikking.

Når en godt utdannet, sentral og anerkjent kritiker i miljøet er usikker på om hun ser 'jukking og gnikking' eller nasjonens flotteste manifestering av høyt fagnivå, da er det problemer i «faget»!»

La oss begynne med det siste først. Det er jo smigrende å bli referert til som «sentral og anerkjent kritiker», men jeg har skrevet kun en håndfull kritikker i mitt liv. De siste par årene har jeg dessuten ikke vært aktiv, da jeg har sittet i faglig utvalg for dans i Kulturrådet, og følgelig ville fått problemer med habilitet. Å kalle meg en «sentral og anerkjent kritiker» er derfor misvisende.

Det er ikke riktig at jeg «nølende stilte spørsmål om forestillingen Nororoca egentlig var noe mer enn dyrisk jukking og gnikking.» I ingressen stiller jeg spørsmålet «må man ha avanserte kunstlesebriller på om man skal se noe mer og noe annet en jukking og gnikking?» Svaret på det er vanskelig for meg å gi, ettersom jeg jo har avanserte kunstlesebriller på. Videre består teksten min av avsnitt etter avsnitt med beskrivelser og mulige forståelser. Et sted skriver jeg at «Danserisk er Nororoca solid håndverk.» og et annet sted «Jeg vurderer det slik at den faglige integriteten i høyeste grad er intakt i denne forestillingen». Jeg er altså på ingen måte i tvil om at dette er høyt faglig nivå, både av danserne og av koreografen. Enhver som leser hele kritikken og forsøker å forstå hva jeg skriver vil se at jeg har stor respekt for arbeidet Carte Blanche her gjør, og at dette er en forestilling som tematiserer en rekke problemstillinger ved å være et menneske i et samfunn.

Forestillingen er laget av en brasiliansk koreograf og Carte Blanche var blant annet i Maré-favelaen i Rio de Janeiro og arbeidet. Det jeg også gjør i teksten er å lufte en lignende bekymring som den Sløseriombudsmannen forsøksvis målbærer – «Det er et slags paradoks at en forestilling som er både internasjonal og tverrkulturell, samtidig befinner seg innenfor sin egen kultur-sfære – samtidskunsten. Jeg frykter at samtidskunstnerne står hverandre nærmere på tvers av landegrenser, enn det kunstnerne gjør overfor egen lokalbefolkning». Jeg anerkjenner at jeg har tilbrakt årevis i kunstfeltet og at det gjør mye med måten jeg oppfatter og forholder meg til kunst på. Og jeg undrer meg over hvordan publikummere uten en kunstfaglig bakgrunn vil oppfatte forestillingen:

«Er opplevelsen for uvante seere i hovedsak et grensesprengende snålt og alternativt mas med armer og bein? Kan de se nyansene og sette pris på den ærlige kroppslige inngangen? Ser de våre fellesmenneskelige begrensninger og mulighetene vi har som kropper sammen? Hva vi gjør og er for og med hverandre? Eller ser de bare en haug med underholdende raringer som utfolder seg på dyrisk vis med jukk og gnikk?»

Opplevelsen av at kunst er noe fjerne greier som ikke angår folk flest, er reell og resonnerer åpenbart hos mange innenfor og utenfor Sløseriombudsmannens fanklubb. Selvsagt må vi som samfunn kunne snakke om hvordan vi bruker våre felles skattepenger, både de som går til bred og til smalere kunst. Kritikken fra Sløseriombudsmannen ville vært lettere å ta seriøst, og hadde vært langt mer treffende, om den var basert på kunnskap og faktiske forhold, og ikke et opptog av stråmenn.

Jeg ønsker kritiske stemmer velkommen i den offentlige debatten. Et levende demokrati krever åpne samtaler om hvilke prioriteringer vi gjør som samfunn og hvilke verdier som er viktige for oss. Den offentlige samtalen må være opplyst og etterrettelig. Sløseriombudsmannens kommunikasjon er dessverre foreløpig kun til skade for hens egne følgere, kunstnerne, kunsten og ikke minst debatten.