DEBATT

Overdramatisk om translobbyen

Minervas spaltist, Katrine Jebsen Moore, ønsker seg en «transdebatt» belyst fra alle sider, uten skittkasting. Da er det å forsvare KrFs Truls Olufsen-Mehus det siste hun bør gjøre, sett fra min side.

Publisert Sist oppdatert

Da Truls Olufsen-Mehus, ordførerkandidat for KrF i Hammerfest, oppdaget at sønnen hans hadde lært om transpersoner på skolen, gikk han til anmeldelse av kommunen. Det ble starten på hans lille korstog, som nylig endte med at han ble totalt avkledd av Faktisk.no.

Olufsen-Mehus sier, i likhet med Jebsen Moore, at han bare ønsker en debatt, og at det han driver med ikke kan være hat, fordi han bare forholder seg til vitenskapen. Det er bare ett problem: Han aner ikke hva han snakker om.

Og retorikken hans får følger. De siste ukene har det flommet over av ganske alvorlige anklager mot foreningen FRI og Rosa Kompetanse.

For eksempel skriver en person på Facebook-siden til Olufsen-Mehus: «Skremmende, FRI skal «undervise» MISBRUKE barn. NÅ MÅ FOLK VÅKN. FRI en liten gruppe, åpne for pedofili og all verdens sex. Vist ikke folk våkner vil menneskeheten utslettes»

Og hvem gir tommel opp til innlegget? Truls Olufsen-Mehus.

En annen skriver: «Dette gir jo pedofile og andre overgripere rett til å utøve sin legning på de ulike arenaene de måtte ønske... FRI har en skjult og tilbakeholdt agenda, som må kamufleres godt, inntil tidens fylde. Samfunnet må bearbeides og forberedes skal det gro noe ut av denne forpestede ideologien... (Hitler-Tyskland). Gud bevare oss og fri oss fra FRI som er direkte fra helvete...»

Og hvem gir tommel opp til innlegget? Truls Olufsen-Mehus.

Når han på sin egen Facebook-side blir konfrontert av KrFU-leder Edel-Marie Haukland svarer han at det er lett for å trykke feil. Jeg kunne til dels kjøpt det, men når man ser hvordan han i det hele tatt bruker sosiale medier skjønner man hvor bevisst han er på hvem han gir oppmerksomhet. Han vet hva han gjør.

Videre viser han til «fagpersonene» han visstnok har i ryggen, flere av dem nevnes også av Jebsen Moore. Og ja, det er riktig at dette oppropet «for tokjønnsmodellen» er ledet av en psykolog, og man kan selvsagt velge å legge hennes ord til grunn for sin virkelighetsoppfatning om transpersoner. Eller man kan velge å lytte til det store internasjonale fagmiljøet som jobber med disse problemstillingene hver dag. Det gjør ikke den nevnte psykologen. Og det er ganske spesielt da å spre udokumenterte konspirasjoner om at det faktiske fagmiljøet angivelig er i lommen på «translobbyen», mens den lille neven med «fagpersoner» uten erfaring med transpersoner vet hva de snakker om.

En annen av disse «fagpersonene» er Ola Movinkel, som blir omtalt som «psykiatrisk sykepleier», selv om han arbeider som dermatologisk sykepleier. Han tilbyr behandling av rynkene dine. Movinkel er heller ikke snau med å dra inn pedofili, dette er bare en av hans mange poster i sosiale medier:

Skjermdump
Skjermdump

Er det fortsatt «translobbyen» som begrenser ytringsfriheten? Er det fortsatt «translobbyen» som stempler noen som hatefulle? Eller kan vi i det minste være enige om at dette er nedrig? At det å holde på slik Olufsen-Mehus og hans sammensvorne gjør ikke er et positivt bidrag i «transdebatten»?

Når Trine Skei Grande omtaler ham som «gripende dum» er det fordi hun vet hva han holder på med. I dagene før behandlingen av Ap og MDGs forslag i Stortinget ble de folkevalgte bombardert med grove påstander fra Olufsen-Mehus og hans krets. Og nei, FRI har ikke kjøpt meningene til MDG og Ap, slik Moore antyder at «translobbyen» har gjort i England.

For det meste er det ganske stor enighet på Stortinget om de fleste av Ap og MDGs forslag. Forslagene ble derimot stemt ned da regjeringen visstnok allerede arbeider med flere av punktene. Men for all del, kanskje FRI har kjøpt hele regjeringen.

Jeg har ingen problem med å diskutere kjønn eller transpersoner, men det må være lov å forvente et visst nivå av saklighet. Og da nytter det heller ikke å svartmale stemmen til transpersoner som en eller annen skummel mørk radikal ideologi. Selvsagt vil transpersoner lobbyere for sine interesser på samme måte som alle andre mennesker, det er ingenting skjult eller mystisk ved det.

Og debatten blir ikke kneblet. Avisene flommer over av «kritiske» stemmer om transpersoner. Tonje Gjevjon, som Jebsen Moore også nevner, har vært honorert spaltist i Dagbladet i en årrekke. Og flere av disse nevnte «fagpersonene» har skrevet debattinnlegg i en årrekke allerede. Avisen Dagen har nesten ukentlige kritiske innlegg og artikler om den såkalte «translobbyen». Tidsskriftet Sykepleien har bare siste par ukene hatt en rekke kritiske innlegg på trykk.

At J.K. Rowling får kjeft i sosiale medier er ikke knebling. At Tonje Gjevjon får kritikk eller tilsvar er ikke knebling. At Truls Olufsen-Mehus blir kritisert er ikke knebling. Det er det som faktisk er ytringsfrihet!

Og denne kvinnen Rowling forsvarer, ble ikke sparket slik Jebsen Moore påstår. Hun var på kontrakt, og da kontrakten gikk ut ble den ikke fornyet. La oss holde oss til virkeligheten.

Jeg forsvarer ikke hets av Rowling, Gjevjon eller noen som helst. Men det er fullt forståelig at det kommer ganske sterke reaksjoner når for eksempel Olufsen-Mehus og Movinkel kobler foreningen FRI til pedofili og «sexaktiviteter» med barn. Dette er ikke lenger bare meninger, men ganske alvorlige påstander som kan være farlige for dem som jobber i FRI og Rosa Kompetanse.

Da Tonje Gjevjon ble intervjuet av studentavisen Studvest i mars i fjor, valgte hun å omtale meg som «han», selv om hun utmerket godt vet hvordan jeg identifiserer meg. Noe avisen også måtte påpeke:

«Studvest presiserer at det er Gjevjon sjølv som omtalar Karoline Skarstein som ‘han’.»

Det oppleves trakasserende. Og man kan selvsagt argumentere for at Gjevjon bare bruker ytringsfriheten sin, og hun har full rett til å omtale meg som «han». Spørsmålet er dog om man bør si alt man tenker og mener. Du har full rett til å gå bort til jenta på Coop Mega og si at kjolen hennes er forferdelig. Jeg kan argumentere for at det er ytringsfrihet, men man bør likevel ikke gjøre det. Jeg kan fint velge å kalle Martin for Johanne, selv om han sier at han heter Martin, men det ville vært en helt idiotisk ting å gjøre.

Når Gjevjon velger å gå imot min egen opplevelse av meg selv, sier hun også at hun ikke anerkjenner hvem jeg er som menneske og hvordan jeg ser på meg selv. Hun gjør et bevisst valg om ikke å yte meg den samme respekten som man yter alle andre mennesker man møter. Vi serverer hvite løgner på løpende bånd, vi tilpasser oss mennesker rundt oss, det er en del av det å leve i et sosialt samfunn, så hva er da så vanskelig med å yte transpersoner den samme respekten?

Dette er ikke radikal kjønnsideologi, dette er ikke noe jeg plutselig har bestemt meg for, dette er livet mitt. Og uavhengig av hva du måtte mene om transpersoner og kjønn, uavhengig av hvorvidt du måtte se meg som mann, kvinne, noe midt imellom eller hva som helst, så må jeg kunne forvente en viss menneskelig respekt.

Og jeg bruker masse tid på å lese forskningsrapporter og grave i argumenter, og det kan føles som at jeg må det for å kunne forsvare min egen eksistens. Men egentlig burde det holdt med ett argument: Jeg har det bedre nå. For fem år siden klarte jeg ikke leve, jeg hadde levd i skapet i tjue år og var så nedbrutt, deprimert og utilpass at jeg brukte all min tid på å planlegge å dø.

Jeg har det bedre nå. Jeg har et helt annet liv etter jeg kom ut. På tross av alt av hets og latterliggjøring, så har jeg det faktisk bedre med meg selv. Jeg har lyst til å leve. Jeg trives som den jeg er. Det er likevel ikke problemfritt.

Jeg opplever for eksempel jevnlig ikke å få hente ut pakker på posten. Jeg blir holdt igjen på flyplasser. Da jeg nylig skulle reise fra Bergen til Stavanger, ble jeg først nektet å gå ombord i båten fordi jenta som sjekket billetten min var overbevist om at Karoline umulig kunne være meg. Telefonselgere blir sinte når de ber om å få snakke med Karoline, og når jeg insisterer på at de snakker med henne, så legger de stort sett på.

Og det verste er at jeg påvirkes av mennesker som Gjevjon og Olufsen-Mehus. Jeg hadde for eksempel i dag ikke turt å søke jobb i en barnehage, selv om det er vel innenfor kompetanse- og erfaringsområdet mitt. Fordi jeg ville vært redd for at det var foreldre i den barnehagen som lyttet til Gjevjon og Olufsen-Mehus, og som mente jeg var farlig for barna deres. Og det føles egentlig ganske jævlig.

Jeg er mer enn gjerne med på å diskutere kjønn og trans. Men jeg er ikke med på en debatt der «translobbyen» liksom skal være mørk og skummel, mens mennesker som Gjevjon og Olufsen-Mehus skjønnmales som stakkarslige ofre for knbebling. Og det skremmer meg at det stadig dukker opp stemmer i debatten som ønsker seg en debatt om transpersoner, der transpersoner i praksis ikke er velkommen til å delta. Uten transpersoners erfaringer, finnes det heller ingen debatt.