DEBATT

Ja, hva skjer Nordbakken?

DEBATT: Lars Peder Nordbakkens essay svarer ikke på spørsmålet det stiller i overskriften.

Publisert

Lars Peder Nordbakken forsøker seg på en spesiell strategi i sitt essay: «Hva skjer når antiliberalismen til høyre og venstre bekrefter hverandre?». Han viser til kilder jeg har vist til og forsøker å få deg til å tro at jeg representerer alle jeg siterer i min bok Jernburet (Dreyer, 2016).

Det er et spennende grep, dette at du må være enig med alle du refererer til. Det synes meg å være en oppskrift på at – spesielt liberalere som Nordbakken vil ende opp i et stadig mindre ekkokammer der de på innsiden anklager hverandre for språk- og tankeforbrytelser. Men hva vet jeg?

Det er også litt urovekkende at Nordbakken bare viser til tekster jeg har referert til fra den nye høyresiden, mens han finner ikke plass til å nevne tenkerne jeg mobiliserer for å konfrontere dette tankegodset, eller sette det i kontekst. Det var ikke plass til Weber, Piketty eller Habermas.

Jeg vet ikke, men det er nesten som om Nordbakken så inderlig ønsker å anklage meg for noe jeg er uskyldig i (høyreekstremisme) at han ser bort fra alle tegn som ikke bekrefter hypotesen. Han tror visst at druideentusiasten og økofilosofen Alain de Benoist er høyresidens Georges E. Sorel.

Som et lite tips til aspirerende identitetspolitikere i liberal leir: Dersom du skal anklage en meningsmotstander for høyreekstremisme på svært tynt grunnlag: Unngå å bruke ordet «korstog». Det gjør oss alle ubekvemme og gir inntrykk av at jakten burde startet nærmere hjemmet.

Jeg mener at den nye høyresiden har spilt en svært viktig del i europeisk politikk under tyvetenårene (2010-2020). Boka Jernburet handlet om liberalismens krise. Den kom ut i 2014. Jeg påpekte at krisen vi var inne i, var en ideologisk krise, liberalismens krise. Og jeg gjorde det før alle andre gjorde det.

Jeg valgte å referere til tenkerne som satt strøm i den nye høyresiden, i et forsøk på å forklare for å forstå. Nordbakken mener visst at den beste måten å forholde seg til tanker man er uenig i, er å ghoste dem. Han kommer til å få mer å klage over når siste bok i Jernburet-trilogien kommer ut i september.

I Gullbrikkespillet: Et Europa i Ruiner (Dreyer 2020) snakker jeg med Götz Kubitschek, David Goodhart og Guy Standing. For leserne vil dette bidra til å forstå hvor vi er på vei, nå den verden vi arvet – kristendommen, velferdsstaten, nasjonen og nyliberalismen – ligger bak oss.

Dessverre (for meg) vil også denne boken bekrefte Nordbakkens hypotese om at ekstremene konspirerer, mot de sanne liberalerne. Nå er det visst ekstreme høyre og ekstreme venstre så bredt at vi snart er ekstremister, alle i hop. Putin og Trump; Braanen og May; du og jeg.

Siden jeg allikevel skriver, kan jeg plukke med meg et par irritasjonsmomenter fra teksten: Junge Freiheit den bindestreksløse konservative ukeavisen, det er ikke en høyreradikal publikasjon. Forsøkene på å definere konservatisme som ekstremisme synes meg å overvurdere definisjonsmakten til en gruppe som vanligvis får under fem prosent av stemmene i europeiske valg.

Jan-Werner Müller er den mest overvurderte tenkeren siden Jan Thomas. Jeg må ærlig innrømme at jeg flytter folk som refererer til ham ned en skuff. Alle ser jo at hans definisjon av populisme ikke henger på greip, siden den passer like godt på antipopulister som Nordbakken.

Lars Peder Nordbakken skriver: «Hva kan vi så lære av vår tids korstog mot liberalismen? En urovekkende lærdom er at det som skjer i dag minner en god del om det som skjedde i mellomkrigstiden.» Jeg må få være uenig. Det er som å sammenligne Megadeth med Kygo.

Dersom du derimot leser bonuskapitlet i paperbackversjonen av Jernburet «The Economist, liberalismens budbringer», hvor jeg foruten å intervjue to av avisas redaktører også viser at parallellen til Wiens fin de siècle underbygger Nordbakkens poeng bedre enn mellomkrigstiden.

Og her ligger essayets svakhet. Det svarer egentlig ikke på spørsmålet det stiller i overskriften. Jeg skulle gjerne ha lest mer om hvordan «liberalismen for lengst i ferd med å distansere kritikerne ved å fokusere på egen fornyelse». Hvem er tenkerne? Hvor samles de? Hva består fornyelsen i?