DEBATT

Konstantinos Skenteris og Trygve Harlem Losnedahl har gode grunner til å omtale Donald Trump som «den politiske korrekthetens antitese». Det er også grunn til å påpeke at den politisk ukorrekte er like lite logisk forpliktet til å være trumpianer som en anti-Frper er forpliktet til å stemme Rødt, skriver Kjell Madsen.
Konstantinos Skenteris og Trygve Harlem Losnedahl har gode grunner til å omtale Donald Trump som «den politiske korrekthetens antitese». Det er også grunn til å påpeke at den politisk ukorrekte er like lite logisk forpliktet til å være trumpianer som en anti-Frper er forpliktet til å stemme Rødt, skriver Kjell Madsen.

Politisk ukorrekt maktovertakelse er en selsom konstruksjon

DEBATT: Det grenser til det eventyrlige å påstå at politisk ukorrekte krefter er de nye makthaverne. Her skal likevel denne påstanden diskuteres seriøst.

Publisert Sist oppdatert

I Minerva 9. januar meddeler statsviter Konstantinos Skenteris og jurist Trygve Harlem Losnedahl (heretter kalt forfatterne) en oppsiktsvekkende nyhet: «De politisk ukorrekte er den nye makta». Flere finurlige grep er nødvendige for å komme til en slik konklusjon. Jeg vil, som dem, begynne i det hjemlige.

Det er politisk korrekt å stille seg positivt et flerkulturelt samfunn, i hvert fall til idealet. Negative holdninger er utvilsomt ukorrekte. Bare i sjeldne tilfeller blir det ukorrekte kriminalisert, som regel blir det fordømt på moralsk grunnlag. Det kan f.eks. bli stemplet som uttrykk for «et forkastelig menneskesyn», eller for rasisme. Politisk ukorrekte standpunkter fører ikke til sosial anerkjennelse. Ifølge forfatterne var det før i tiden. De hevder at en smart lavstatusgjeng har svingt seg opp til makt og verdighet.

Forfatterne nevner at Senterpartiet er blitt anklaget for «retorisk populisme». Vedum fremstår som en potensiell statsminister. Og dette skal være et argument for at de ukorrekte er den nye makta? At det finnes en slik anklage og en slik mulighet? Det er selsomt.

Forfatterne nevne rasismeparagrafen, innvandring, Greta Thunberg og metoo. Dette er temaer i en kulturell og politisk kontekst som tilsier stor enighet om hvilke meninger som med rette kalles korrekte, hvilke ukorrekte. Men så blir forfatternes perspektiv globalt.

Knyttes til det autoritære

Trump er utvilsomt relevant. Polen og Ungarn også – men hva når politikk i Brasil, Tyrkia, India, Indonesia, Mexico, Filippinene og Bangladesh kalles politisk ukorrekt? (Kina, Russland og Venezuela nevnes påfallende nok ikke.) Poenget er at det føres en autoritær politikk i de nevnte landene. Dermed blir det ukorrekte knyttet til det autoritære. Som om det var en selvfølge. Leseren inviteres til å tenke på det politisk ukorrekte som den ene globale kilden til autoritært styre.

Det er uholdbart. Det finnes andre kilder. Agendaer og kontroverser omkring korrekthet er basert på trender og ideologier i vestlig kultur. Det er grenser for anvendelighet når man vil forstå politikk i andre verdensdeler. For eksempel i Indonesia. I dette digre multietniske landet finnes en pluralistisk-nasjonalistisk statsideologi kalt Pancasila, skapt av landsfaderen Sukarno. Det store flertallet er muslimer. Tradisjonelt har en åpen og liberal islam dominert, men i senere år er Pancasila blitt sterkt utfordret av islamistiske grupper som i stedet ønsker en moderne, mindre tolerant islamsk stat. Konflikten har ført til autoritære grep fra dagens president, som vil opprettholde den pluralistiske Pancasila-tradisjonen. Passer dette inn i skjemaet «politisk korrekt versus ukorrekt»?

Hatkriminalitet

I Norge er det politisk ukorrekt å være imot §185. For da vil man frata sårbare minoriteter et spesielt vern i lovverket, som det er korrekt å gi dem. Stortinget har nylig utvidet paragrafen, slik at også «kjønnsuttrykk» kan være grunnlag for siktelse. Politiet oppfordrer folk til å anmelde hatkriminalitet. Hvordan skal politiet og domstolene avgjøre om en ytring er motivert av hat, ikke av raseri eller fortvilelse, som er noe annet? Problemet bekymrer tydeligvis ikke. Anklage om hat er karakteristisk for politisk korrekthet. Har man å gjøre med noe forkastelig, antas et maksimalt farlig motiv.

Forfatterne kaller seg verdiliberale. Dette er et notorisk svevende begrep. Jeg mener utgangspunktet bør være John Stuart Mills On Liberty, det sentrale filosofiske paradigmet for politisk – ikke nødvendigvis økonomisk – liberalisme. Sentralt står ytringsfrihet. De som opponerer mot hatlover, cancel culture, no-platforming etc., forsvarer ytringsfriheten. Det er et strev for å forsvare liberalitet, og helt forgjeves er det ikke. Fanatikere fikk en viss støtte for kravet om å rense kulturen, men stadig flere innser galskapen i slik moralisme. Korrekthetens mest prinsipielle innvendinger er ikke desto mindre forståelige. Kostnadene er ikke jevnt fordelt. Krenkelser kan være reelle. Krav om ytringsfrihet er ikke et krav om mykhet.

Forfatterne har gode grunner til å omtale Donald Trump som «den politiske korrekthetens antitese». Det er også grunn til å påpeke at den politisk ukorrekte er like lite logisk forpliktet til å være trumpianer som en anti-Frper er forpliktet til å stemme Rødt. Ellers er det vel litt paradoksalt at påstanden om de ukorrektes maktovertakelse fremsettes samtidig som denne bøllete antitesen mister makten og mange gamle forbundsfeller vender ham ryggen.

Politisk ukorrekte medier

Vi har tre politisk ukorrekte medier på nett her i landet: Document, Resett og HRS. Gitt at «de politisk ukorrekte er den nye makta», hva måtte deres status være? Hva er faktisk deres status? HRS får 1,8 millioner i statsstøtte, men flere partier har forbannet seg på at dette skal ta slutt. NRK er ikke en kanal for de politisk ukorrekte. Forfatterne mener neppe at statskanalen er akutt truet av det nye, ukorrekte idéhegemoniet. Man bør kanskje avstå fra å lese dem ordrett, heller tolke deres budskap som en advarsel. Det manes til intensivert kamp mot det ukorrekte.

Politisk ukorrekte medier anklages for å spre desinformasjon, hat og i verste fall destruktive konspirasjonsteorier. Det er alvorlige anklager. Rasjonalitet er ikke like viktig på alle områder i livet. Det rasjonelle idealet gjelder fremfor alt oppfatninger om virkeligheten vi har felles, der vi agerer og påvirker hverandre. Oppfatninger om denne dimensjon av virkelighet er i høy grad basert på tillit til autoriteter. Nyhetsformidlere spiller en vesentlig rolle. Hvordan bedømme deres rasjonalitet? Hvordan bedømme egen rasjonalitet? I On Liberty skriver Mill: «Complete liberty of contradicting and disproving our opinion is the very condition which justifies us in assuming its truth for purposes of action». Her stilles ingen krav til innvendingene. Jeg ser dette som en god begrunnelse for at politisk ukorrekte kanaler er nødvendige. Mill skriver om voksne, myndige mennesker. Ingen paternalisme er akseptabel.

Politisk race to the bottom

Gang på gang merkes den samme strategi: Man fastslår at egen posisjon er avmaktens. Dermed oppnås et moralsk overtak. For sannhet skal som kjent sies til power. Som befinner seg et annet sted, høyt der oppe. Vi har følgelig fått et nytt politisk race to the bottom. Skal vi tro forfatterne har de ukorrekte ikke lenger krav på plassen i bånn. Etter maktovertakelsen må den være overtatt av deres parti, de korrekte.

Er det mulig å unngå å delta i dette racet? Jeg vil gjøre et forsøk. De politisk ukorrekte har i senere år klart å bremse korrekthetens verste utskeielser. Forfatterne har rett i det. Vi er ved godt mot. Men Trump vil lenge forbli en nyttig skikkelse for politisk korrekthet. Man kan peke på ham. Se, slik er det ukorrekte egentlig, når den viser sitt sanne ansikt. Vil vi nå få større aksept for sensur basert på at «dette kan tolkes slik at noen kan kjenne seg oppfordret til …»? Ettersom ukorrekt fornuft har fått større innflytelse, er det håp om å stå imot.