Tidenes dyreste ansettelse III

Staten og samfunnet blir snytt for betydelige inntekter når norsk sokkel blir brukt som en melkeku og panteobjekt for Statoils utenlandske imperiebygging.

Publisert   Sist oppdatert

Gjennom to tidligere artikler her på Minerva har jeg hevdet at Statoils utenlandssatsing ligner på klassisk imperiebygging, et av de vanligste fenomenene avledet av prinsipal-agent-problemet. Samtidig har jeg kritisert norske politikeres manglende kritiske interesse for Statoils virksomhet og økonomiske resultater – sett bort fra høye lederlønninger og manglende klimasatsing.

I en artikkel i Teknisk Ukeblad denne uken har Øystein Noreng, professor emeritus ved BI, skrevet en lengre kritisk artikkel om Statoil, spesielt den utenlandske virksomheten.

Noreng, som har erfaring fra både Finansdepartementet og Statoil, har gjennomgått Statoils virksomhet fra delprivatiseringen og børsnoteringen i 2001 frem til 2016.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her