ESSAY

Høyresiden som gikk fra forstanden

ESSAY: Det er vanskelig å begripe at tungt beleste, kultursensitive, verdikonservative mennesker med trykk på etos og dannelse kan omfavne de mest vulgære og banale politiske krefter som er å oppspore.

Publisert Sist oppdatert

My favourite definition of an intellectual: Someone who has been educated beyond his/her intelligence

– Arthur C. Clarke

I gode gamle dager erfarte Vesten en venstreside som delte verden inn i det Marx kalte hovedmotsetninga. Verden ble delt inn i godt og ondt: Kapitalkreftene mot arbeiderklassen. Som nisse på lasset forvillet de seg ut i et terreng der de hel- eller halvhjertet forsvarte uforsvarlige regimer, som tross alt sto på rett side av historien: hos Den reelt eksisterende sosialismen. Mye tyder på at slike prioriteringer kan komme på banen igjen, gitt den ikke fullt så gamle omfavnelsen av chavismen.

I mellomtiden har deler av høyresiden overtatt logikken. Heller ikke det er noe nytt, selvfølgelig (summen av laster er kanskje konstant?). Blant konservative ganske langt ute til høyre er sorgprosessen over en tapt kultur i full gang. Kulturkrigere med røde capser og millardformuer under bordet er blitt ledestjerner: Det er en sivilisasjonskamp som foregår, mellom nasjon og globalisme, mellom Volk og woke, mellom autentisk og liberal.

For mange andre konservative er alt dette et sørgelig skue.

For noen år siden var jeg en periodevis leser av det amerikanske konservative tidsskriftet New Criterion. Jeg oppfattet skriveriene som kulturpessimistiske flanerier som jeg noen ganger likte. Særlig Theodore Dalrymple. Jeg er pessimist sjøl.

Det er en god stund siden jeg har vært der inne nå. Det jeg fant da jeg nå igjen tittet innom, var dessverre og som forventet, et mørkt sted.

New Criterion deler hvert år ut en pris som heter Edmund Burke Award for Service to Culture and Society (!). I 2020 gikk prisen til Conrad Black, en demagog og en sjarlatan. Prisen deles ut under en stor gallamiddag i New York. Black holdt tale, senere til store oppslag i New Criterion: «The most obvious point of agreement between Burke and Trump is in their respect for Americans.»

Black fortsetter:

Trump’s outer-borough New York mannerisms and his life as an audacious developer, not overly scrupulous casino-operator, reality television producer and star, and mass entertainment impresario give him a carnival air that is clangorous in comparison with Edmund Burke, essayist, parliamentarian, and public orator. But as nationalists and believers in the defense of rights in their own countries, as capitalists and as relatively broad-minded men in social matters and respecters of Christianity, they have distinct similarities.

Det er så man gnir seg i øynene. Selvsagt kan det avfeies som bullshit, som pludder. Men dette kommer fra intellektuelle. Staben i New Criterion er tungt akademisk. Det hører med til historien at det «rablet» for nestoren i New Criterion, hyperintellektuelle Roger Kimball, omtrent «i det øyeblikk Trump viste seg på horisonten», som den fornuftige konservative Christian Egander Skov skrev her om dagen.

Det er ellers gammelt nytt at intellektuelle kan være politiske idioter. Historien er full av dem: Sartre, Celine, Hamsun, Hobsbawm, Ezra Pound, Brecht – you name it. Ulike personer, ulike epoker og ulike drivere – men like fullt intellektuelle som ikke maktet å veksle inn kunnskap i dømmekraft.

Black er ingen intellektuell. Han er snarere en belest mediemogul og skurk. Dømt til fengsel for svindel for så å bli benådet av Trump. Han har tilfeldigvis også skrevet en nesegrus biografi om ham (Donald J. Trump: A President Like No Other).

Men Black er altså god nok for New Criterion. Det er noe religiøst over Blacks skriverier (les selv), for empirisk er det ikke. Selv en trumpist vil (flirende) kunne se at Blacks påstand ikke er hentet fra noe som er tilnærmelsesvis observerbart. Trump-velgere liker ikke Trump fordi han er fintfølende, men fordi han er en bølle.

Tilgrising av Burke på denne måten er selvsagt helt vanvittig. Burke var først og fremst en small-steps konservativ: Forandre for å bevare. Trumpismen er revolusjonær, det er en bevegelse som vil rive ned, ikke minst institusjonene som på mange måter er konservative ankere. Black fremstiller denne avstanden som småpoteter og ikke selve kjernepunktet, fordi både Burke og Trump var/er nasjonalister og sosialliberale (?) og – hold deg fast – forent i respekten for kristne verdier (grab’em by the pussy ... ). Trumpismen er drevet frem av oligark-wannabes. Trump og hans nærmeste ville ikke nølt et sekund med å jevne hele kvartaler med kulturarv med jorda for å sette et glorete kasino der i stedet. Burke ....??

Jeg både skjønner og skjønner ikke hvorfor så mange konservative snubler i den ene grensestolpen etter den andre. For logikken er banal: De er apokalyptikere, de tror at alt de har kjært forsvinner i moderniteten, globaliseringen og woke-kverna. Slik så mange har tenkt før dem, helt tilbake til antikken: dette er kampen mot klokka.

På den annen side er det vanskeligere å begripe at tungt beleste, kultursensitive, verdikonservative mennesker med trykk på etos og dannelse kan omfavne de mest vulgære og banale politiske krefter som er å oppspore. Men det er heller ikke noe nytt, selvsagt. Carl Schmitt, rettsfilosofen som endte som revolusjonær hitlerist, gjorde det samme.

Det banale er ganske åpenbart. Det koker ned til nativisme. Trump-fenomenets årsaker er diskutert til kjedsommelighet, alle vil ha sin bit av Donald. Din eller min forklaring, din eller min kjepphest. Eller «deplorables». Men av alle forklaringer er det én som står helt sentral: nativisme. Å holde barbarene og moderniteten utenfor porten. At konservative i våre dager skal være representanter for vulgærnativisme handler ikke om Hegel og tidsånd, men om kleptokratiske bevegelser som stedfortreder for spenglerske illusjoner om det egentlige folket og dets undergang.

Det er når det går politikk i det at det går galt for mange. Flanerier er ikke bare flanerier, men spådommer og undergangsfortellinger. For en del konservative ligger antagelig skråplanet i mentalitet. Det er noe vi som er mer eller mindre konservative, litt kronisk pessimistiske, bør være ekstra oppmerksomme på i tiden som kommer.

Det har gått ymse galt for typer som Roger Scruton (RIP), Douglas Murray, Thomas Sowell, James Lindsay (skrivepartneren til Helen Pluckrose, som nå gremmes) og til en viss grad Jordan Peterson. Om de er trumpister, lar seg omfavne av ytre høyre eller koseprater med Orbán om den grusomme venstresiden. Mangelen på dømmekraft er trist og pinlig. Det kan virke som om de er mer kulturpessimister enn de er demokrater. Da går det galt.

Confirmation bias on the loose

As democracy is perfected, the office of president represents, more and more closely, the inner soul of the people. On some great and glorious day the plain folks of the land will reach their heart's desire at last and the White House will be adorned by a downright moron.

– H.L. Mencken

De siste 4–5 årene har vært et kræsjkurs i liberaldemokratisk forfall. Litt naivt må jeg innrømme at jeg ikke trodde noe slikt skulle skje i min levetid. Ikke i den grad det har gjort.

Kulturkrig på høyoktan består av ett enkelt prinsipp: Det er de andre som er slemme og fæle. Vi skal ikke gi den andre siden en tøddel av innrømmelser. Helt uavhengig av intellektuelle evner skal du alltid overse de som forsøker å balansere regnskapet. Antagonismen er så inderlig følt at det autoritære rett og slett ikke eksisterer noe annet sted enn i andres reir. Vi kan leve i den beste av alle tider materielt sett (noe vi gjør), og folk kan likevel sette seg på greina og sage for harde livet.

Så har vi gamle Thomas Sowell. En mann jeg har lest med glede mange ganger. Boka hans A Conflict of Visions er et standardverk hos konservative. Sowell er også kjent som en mann med tung fot i den empiriske sannhetstradisjonen: «Is truth irrelevant?», er en typisk kronikktittel fra hans hånd.

Men så kom Trump, og Sowell har agert oppskriftsmessig, som så mange andre høyrekulturkrigere har gjort. I 2016 advarte han mot Trump. Så ble Trump kandidat og da fikk pipa en annen lyd: Trump var tross alt bedre enn Clinton. Siden har det gått stadig nedover. I november 2020 var Trump langt å foretrekke fremfor Biden. Siden – og etter stormingen av Kongressen som han så langt jeg har sett ikke har sagt et pip om – advarte han sterkt mot at demokratene skulle gjøre det bra i delstatsvalgene. Det ville bety USAs undergang. Imens er partiet hans forfalt til en fascistoid personkult som dyrker de mest vanvittige konspirasjonsteorier. Sowell har intet å si.

Sowell er drevet av en hellig overbevisning om at de andre er grusomme. På veien dropper han nesten all intellektuell analyse og demokratisk sinnelag, som så mange andre intellektuelle før ham. For å sitere Flaubert: «Writing history is like drinking an ocean and pissing a cupful». Det kan muligens særlig sies om en del intellektuelle, som man skulle tro visste bedre. Men som vi blant annet kan lese i Hagtvet, Sørensen og Brandals antologi om intellektuelle villfarelser: Det er en svært utbredt misforståelse at det er en åpenbar korrelasjon mellom kunnskap og visdom. Å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft.

Den intellektuelle helning mot «ideenes logikk», som Helgard Mahrdt uttrykker det i essayet om Hannah Arendt, koblet mot opportunisme, er giftig. Ifølge Mahrdt mente Arendt at intellektuelle konstruerer virkelighet utenom erfaringen, og at dette for så vidt er et fellestrekk ved alle ideologier. Arendt synes å mene at det er noe potensielt totalitært over den intellektuelle prosessen, fordi den altfor ofte ikke tar utgangspunkt i virkeligheten, noe som er en forutsetning for humanisme.

Det hadde hun nok rett i, for den intellektuelle kan være hjerteløs. Det autoritære kan således være skreddersydd for den rene fornuft, hvor man lager seg forestillinger, og opphever skillet mellom sannhet og løgn, basert på logisk deduksjon. Rasenes overlegenhet og marxismens historiske jernlover kan være eksempler på intellektuelle konstruksjoner uten empirisk etterprøvbarhet, som i kombinasjon med et syn på individer som teoretiske størrelser (antihumanisme) kan føre riktig galt av sted. Mahrdt avslutter sitt essay om Arendt med fornuftige ord. Våre vurderinger av menneskets felles anliggende kan ikke bli ledet av «logical reasoning», men av forestillingsevne og «common sense». Mahrdt antyder at denne måten å praktisere dømmekraften på ikke er spesielt velutviklet blant de intellektuelle: «Det virker som om intellektuelle ikke er bedre utrustet enn alle andre. Er det da slik at våre forestillinger om de intellektuelle er basert på en fundamental feilslutning?»

Aftenposten i Dachau

When bad men combine, the good must associate; else they will fall one by one, an unpitied sacrifice in a contemptible struggle.

– Burke

Det er verdt å ta et blikk tilbake i tid, for eksempel til mellomkrigstiden. Noen vil da sikkert tenke «Godwins lov!». Andre vil mestre å se at selv om ikke alt kan sammenlignes med alt, kan vi finne paralleller som er verd å nevne. Mennesker orienterer seg i den tiden de lever i, men valgene vi tar er trukket langs relativt tidløse disposisjoner. Når båten gynger, er det to prosesser som settes i gang i den radikale tildragningen.

Første bud er alltid manikeisme: Hvis noe er ondt må noe være godt. Jo mer fast i troen på at noe er ondt, desto mer glipper det kritiske blikket for den andre siden. Andre bud er kun å se det som vil ses, også blant tenkende mennesker. Så kan man spørre seg om det er grenseløst naivt. Antagelig ikke ... for det meste.

Prosessene er nok snarere knyttet til ikke å ville vite. Deler av venstresiden har jobbet aktivt for å skjerme seg fra kunnskap om venstreautoritarianisme som ikke passer inn, noe som i seg selv har virket radikaliserende. For dersom du kjenner på tvil («nothing is more sad than the death of an illusion», skrev Arthur Koestler), så vet du at du står i fare for å ramle av, noe som igjen fører til at avstanden til det politiske sentrum øker, og til en lang rekke følgeprosesser av dette.

Hannah Arendt mente at de intellektuelles tiltrekning til Hitler ikke handlet om Hitler selv, men om de bildene de selv skapte av Hitler. Og siden deres «Hitler» i utgangspunktet var (delvis) frakoplet den faktiske personen, så påvirket ikke hans handlinger deres forståelse eller holdning til nazismen og regimet. Dette gjaldt definitivt AKPernes forhold til Mao, og er nok også en viktig delforklaring på Trump-fenomenet.

Etter en av sine mange rundreiser i Tyskland i årene før andre verdenskrig serverte journalist i Aftenposten, Niels J. Mürer, sine lesere reisebrevet «I Tysklands første revolusjonsmuseum og største koncentrasjonsleir». Reportasjen var av en slik beskaffenhet at en leser i dag ikke helt kan tro sine egne øyne. Mürer guides kyndig av sin «SA-venn» og «patruljefører», først til Tysklands første revolusjonsmuseum, deretter til konsentrasjonsleiren Dachau, som i 1934 først og fremst internerte politiske fanger. De var alle kommunister, ifølge omviseren, men virkeligheten var annerledes. Her satt kristne, sosialdemokrater og liberale også. Revolusjonsmuseet i Neue Friedrichstraße var nesten i sin helhet viet propaganda som fra et nazistisk synspunkt legitimerte forfølgelsen av kommunister og andre fiender av Det tredje riket. Rundturen kunne, «meget håndfast», dokumentere «hvad slags folk våre egne kommunistbabyer samarbeider med», skrev Mürer fornøyd.

I Dachau kom Mürer med en viss anstrengelse, for de tyske myndighetene var naturlig nok skeptiske til en utsending «fra et demokratisk land hvor kommunistene lever i fri dressur (…)». Mürer overveldes. Ikke bare over sin egen fordomsfullhet … «det er allikevel ingen militærleir …», men like mye over de gode forholdene i leiren: «…gode køier, rene blankskurte gulv, veggene dekket av billeder av nazistørrelser og filmskjønnheter, den koselige duft av pipetobakke hvirvles opp av en køie hvor en fange ligger og hviler. I friluftsbadet, et stort basseng, boltrer brune kropper sig, på plenen like ved siden av tar d’herrer kommunister et søvnig solbad. I verkstedene råder arbeidsglæden uavkortet og ubetinget», meldte Mürer. Omviseren kunne også fortelle at fangene ikke har egen avis, men at de får anledning til å skrive ett brev om uken: «De sitter jo ikke så lenge her». Mürer finner det ikke nødvendig å dvele ved dette siste utsagnet. Riktignok vedkjenner han at Dachau er en fangeleir, men «… vel å merke også med en munter livsglede som ingenlunde gjør det berettiget å sette Dantes beryktede innskrift fra Infernos inngang over fangeleiren …»

Avslutningsvis skriver Mürer om det overordnede formålet med leiren og andre kraftige manipulative innretninger i riket. Det finnes nemlig mange «forunderlige måter å skape det nye tyske menneske på». Dette ble ikke skrevet med ironi, så langt jeg kan se. Mürer beskrev hvordan mange tyskere ga seg hen, for eksempel den unge kommunistiske dikteren han kjente fra Berlin som ble nasjonalsosialist allerede i 1928: «Jeg kunne simpelthen ikke motstå den nasjonale renessanse som gikk over hele landet, fortalte han mig. Jeg måtte følge Adolf Hitler.»

En annen som var fascinert av Tyskland, var den svenske dikteren Bertil Malmberg. Også han fikk en omvisning i Dachau – i 1935. Malmberg hadde en klar dragning mot den tyske nasjonalkonservatismen, med dikt inspirert av Oswald Spenglers undergangsstemning og fascinasjon for tysk orden og militarisme. Men han lot seg slett ikke dupere av omvisere og politisk retorikk. Synsinntrykkene var mer enn nok for Malmberg, som etter Dachau var helt forferdet. Opplevelsene førte til en dyp krise og en ny humanistisk livsanskuelse hos Malmberg. I Dagens Nyheter skrev han om besøket i Dachau:

Alla gjorde de samma fruktansvärt förskrämda intryck; somliga stammade när man tilltalade dem, andra stötte fram sina svar liksom ur en själlöst skrällanda megafon, og alla stod i givakt, men vilken givaktställning! Det var den fullkomliga förlamningen, en art av katatoni, en på hypnotisk väg framkallad förstelning av varje muskel, icke bara benens, bålens och armarnas, uten ansiktet och ögonens.

Mürer representerer på mange vis et tverrsnitt av den borgerlige pressens forhold til Tyskland i mellomkrigstiden. Mürer hadde tidlig uttrykt sympati for Mussolini og senere for Hitler. I 1928 begynte han som utenrikskorrespondent i Aftenposten (han ble senere utenriksredaktør) og skulle skrive flere reportasjer fra Tyskland, hvor den vi har sett har gjort størst inntrykk. Artiklene var preget av en grenseløs, nesten uforståelig velvilje overfor naziregimets aktiviteter før krigen. Et fenomen som Harald Stanghelle har formulert ganske presist: «I sin redsel for alt som smakte av bolsjevisme, så mange på Hitlers maktovertagelse som en viktig skanse mot kommunismen. Slik lukket man øynene for det skrekkveldet Nazi-Tyskland representerte.» Müller gikk nok et skritt lenger enn dette. Ikke bare lukket han øynene, han slukte nazistenes kulisser med stort begjær. I 1935 ga han ut boken Det Nye Tyskland på Gyldendal. I forordet skrev han at han ønsket å gjøre et «forsøk på å forklare det nasjonal-socialistiske Tyskland innenfra» og vise at «det som skjer i Tyskland ikke lar seg avferdige med den enkle problemstilling: demokrati kontra diktatur». Dette var ord som falt i god jord hos selveste Knut Hamsun.

Invasjonen av Norge var et vannskille for mange nasjonalkonservative. Selv om de nærte enkelte sympatier for nasjonalsosialismen, og kanskje enda mer for NSDAPs kompromissløse antikommunisme og Hitlers kontante ryddesjau i det weimarske kaos – var de like fullt patrioter. Mürer gikk inn i den norske motstandskampen fra første stund.

En liten anekdote hører til denne historien. I 1934 hadde den fremste antifascisten i den liberale pressen, dagbladjournalisten Ragnar Vold, gitt ut reportasjeboken Tyskland marsjerer. Forskjellen mellom Vold og Müller var slående. Der Müller fremsto som en klar apologet for nazismen, var Vold konsekvent og hard i sin kritikk – om det var Stalin eller Hitler – for, som han skrev: «Terror underveis blir terror ved veis ende.» Det var Müller som skulle anmelde Tyskland marsjerer i Aftenposten: «Han (Vold) vet verken hva Tyskland eller nazismen er for noget, og det fins som bekjent intet man er sintere på enn det man ikke forstår et kvekk av», skrev Müller, som var usikker på hvorvidt en «hatsk pamflett som Tyskland marsjerer» i det hele tatt kunne kalles en bok. Ved en skjebnenes ironi møttes Müller og Vold i Oslo i aprildagene 1940. Arne Skouen skrev om møtet i sine erindringer:

Ragnar var på opptur, Nils Jørgen på nedtur, og Nils Jørgen stopper. De hadde det meste til felles: begge var utenriksredaktører, og begge hadde utgitt bok om Hitlers Tyskland. Ragnars var et etsende angrep, Nils Jørgens var i Aftenpostens ånd gjennom tredveårene elskverdig og forståelsesfull. Nils Jørgen var den urbane akademikeren, forpliktet av situasjonen. Han bukket lett og sa: «Vel, du hadde rett. Jeg tok feil».

Innsatsen i motstandsbevegelsen reddet nok Mürers navn og rykte.

Iblant gir det mening å minne om den gang et ikke helt ubetydelig innslag på norsk høyreside utpekte mannen med barten som «den europeiske sivilisasjonens redningsmann», slik vi kan lese i lederen til Unge Høyres medlemsblad, Unge Høire, i mars 1933. For ville kanskje ikke nasjonalsosialismen knuse de kommunistiske «lusene»?

Takk og pris for C.J. Hambro. For veldig representativt var de unge konservatives skriverier ikke. Verken i Unge Høyre eller i Høyre. Men de var heller ikke ubetydelige. Det kan være fristende å sette slike fordums svermerier på kontoen for realpolitiske villfarelser. Så enkelt er det dessverre ikke. Svermeriet kom på toppen av en vedvarende sorgprosess over tapte skanser hos ganske mange konservative, i det som også den gang ble forstått som en kulturkamp. Blant dem som ville fremme statens autoritet mot et «utartet demokrati», «åndelig dovenskap» og andre innslag av undergangsstemning.

Videre flagget Unge Høyre seg som svært reserverte i sin tilslutning til ytringsfrihet og demokrati: «Politisk har den [Hitlers parti NSDAP] gjennomført selve grunnprinsippet i konservatismen – en sterk autoritativ stat ved og for folket». Med et så stort folkeflertall i ryggen hadde Hitler sikret seg det mandatet han trengte. Det var derfor «instituert et folkestyrets diktatur som i sitt vesen og i sine virkninger er uendelig meget mer demokratiske enn parlamentarismen i mange land». Argumentasjonen her var ganske lik kommunistenes ønske om proletariatets diktatur.

Unge Høyre trakk argumentene videre inn i kulturell essensialisme, hvor demokrati eller ikke-demokrati var underordnet det viktigste, nemlig nasjonens sjel. Spenglers revolusjonære nasjonalkonservatisme mer enn spøkte i kulissene: «Å bedømme en styreforms demokratiske karakter efter ytre former er like galt som å bedømme en persons religiøse sinnelag efter klædedrakt og ansiktets bededagsfolder.»

Theodor da ....

Hvordan var det med min gamle helt Theodore Dalrymple, sa du?

Taki's Magazine, selve ground zero for AIt-Right, kunne for en stund siden huke ham inn som fast spaltist. Om Dalrymple tåler å være i slikt selskap nå, så kan hende han har forsvunnet ut i mørket, han også.

Dalrymple fremstår mest unnvikende, i alle fall om Trump. Mye fælt om woke og modernitetens trusler, mens Trump på en måte er prisen for alt dette. Trump er wokes skyld altså. Og så har vi artikkelen han nylig skrev for det mildt sagt suspekte konspirasjonsreiret Epoch Times: Budapest and Paris: The Contrast Between Civilization and Barbarism. Paris er barbari, Orbáns Budapest er sivilisasjon. You do the math. Det er så man kjenner lukten av sorg over tapte skanser, av Spengler og Aftenlandet. Den minner litt om Hege Storhaugs (ingen sammenligning ellers) panegyriske leserbrev fra Polen, der hun kunne høre den befriende lyden av kirkeklokker i et land nesten helt uten muslimer.

Det kritiske øye

The greater the power, the more dangerous the abuse.

– Burke

Forskjellen på disse gutta og en annen konservativ er påfallende. Jonathan Haidt er blitt en yndling blant mange konservative. Med rette. Hans forsøk (i boka The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion) på å skape en slags dialektikk mellom ulike måter å betrakte verden på (det konservative og det progressive) har falt i smak hos mange som opplever å bli mistenkeliggjort som konservativ. Men Haidt vet hvor grensestolpene går. Hans entydige fordømmelse av Trump handler ikke bare om Trump, men om en høyreside som er i deep shit om de ikke makter å vikle seg ut av trumpismens tentakler. Det handler om konservative plikter, ikke om nativistiske magefølelser. Charlie Sykes, en RINO som driver nevertrump-podcasten Bulwark skrev en bok titulert How the Right Lost Its Mind (2017). Den bør mange lese.

Kan vi lese Murray, Scruton eller Sowell med troverdighet? Det er det ikke enkelt å svare på. No platforming spøker i det fjerne. Ideelt sett gjelder samme «lov» for alle: Kraften i de bedre argumenter, vi skal lese det som står i teksten. Så spørs det hva de faktisk skriver om. For eksempel kulturpessimistiske woke-advarsler. Er dramaturgien troverdig, hvis vi ser til forskjellen på problembeskrivelse og løsninger? Hvis løsningene er crazy, hvor proporsjonalt fornuftige er problembeskrivelsene, jamfør hva som motiverer den radikale? Hvis løsninger er ille, kan åpenbart problembeskrivelser miste troverdighet. Hva gjør man da? En del av disse intellektuelle bidrar til å polarisere også, de blir litt ubrukelige, selv om de også skriver og sier en del fornuftig. Det kan i alle fall være på sin plass med en smule kritisk lesning.

Det kan være lurt for konservative å gå noen runder på noen temaer som engasjerer. For eksempel venstrevridde medier og akademia (det stemmer et stykke på vei, er min oppfatning). Så hva skal vi gjøre med det? Holder vi oss til problembeskrivelser er det greit nok. Det er som det er, og hvor ille er det egentlig? Det er ikke til å legge skjul på at jo lenger ut til høyre du kommer, desto mørkere er problembeskrivelsene. Når bikker det over i løsningsdelen til Orbán og Trump (enemies of the people)? Eller rettere sagt; når begynner du å snuble?