DEBATT

Det er ikke konservative som har gått fra forstanden, Bård Larsen

DEBATT: Til tross for Larsens forsøk på å gi inntrykk av det motsatte, ønsker ikke konservative revolusjon og autoritært lederskap. De innser imidlertid at det iblant kan være behov for å sette foten ned.

Publisert

I «Høyresiden som gikk fra forstanden» i Minerva 23. oktober skriver Bård Larsen om alt som ifølge ham har gått galt med høyresiden. Det er en springende tekst – her nevnes både Hitler, Jordan Peterson, Douglas Murray, Roger Scruton og magasinet The New Criterion, han svinger innom Tyskland i mellomkrigstiden, og ikke minst Trump – den forvillede høyresidens «ledestjerne», om vi skal tro Larsen. Jeg skal ikke kommentere alle beskyldningene, men gjør et forsøk på å nyansere noen av dem.

«Det har gått ymse galt for typer som Roger Scruton (RIP), Douglas Murray, Thomas Sowell, James Lindsay (skrivepartneren til Helen Pluckrose, som nå gremmes) og til en viss grad Jordan Peterson. Om de er trumpister, lar seg omfavne av ytre høyre eller koseprater med Orbán om den grusomme venstresiden. Mangelen på dømmekraft er trist og pinlig. Det kan virke som de er mer kulturpessimister enn de er demokrater. Da går det galt.»

Larsen legger ikke to fingre imellom, og ønsker tydeligvis ikke å bygge bro til den konservative høyresiden, men er det han sier sant? For det første – jeg tror ingen av dem han nevner vil kalle seg trumpister. Ordet «trumpist» kan bety alt fra ihuga fans, til at man har kommentert at elementer av Trumps politikk hadde noe for seg, eller at Trump var bedre enn alternativet. Om det er denne vide definisjonen som Larsen benytter seg av, er det jammen lett å trå feil og bli utdefinert. Ikke mange på den høyresiden Larsen kritiserer vil nå opp – kanskje fordi vi er pragmatikere, og ikke ser så svart-hvitt på temaet og personen Trump som Larsen, og de fleste hovedstrømsmediene, politiske kommentatorer og sentrum-høyresiden generelt?

Med oss eller mot oss

Figurer som Peterson har vært blant de fremste til å advare om tyranni, og brukt Hitler som eksempel på en av det verste diktatorer menneskeheten har sett hittil, men likevel bruker Larsen Peterson som et eksempel til skrekk og advarsel. Det forteller oss noe om den renhetsspiralen som preger ordskiftet. Har du trådd feil, er du ikke en av oss, men befinner deg på fiendelaget. Paradoksalt nok advarer Larsen selv om dette fenomenet, men ser ikke spliden i sitt eget øye. Larsen nevner Peterson og Murray i forbifarten, men kommer ikke med noen håndfaste bevis på hvorfor de skal unngås. Slik kan leseren sitte igjen med et inntrykk av at disse – som kanskje er blant de fremste til å sette ord på den konservative tidsånden – de er farlige, de. Jeg tror ikke Larsen er alene om å føle det slik. Mens Douglas Murray er blant de mest kjente og respekterte konservative skribentene i sitt hjemland, Storbritannia, utgis han på lille Document Forlag i Norge.

Larsen kommer ikke med noe håndfast om hvorfor Douglas Murray, en av Storbritannias mest kjente og respekterte konservative skribenter, skal unngås.
Larsen kommer ikke med noe håndfast om hvorfor Douglas Murray, en av Storbritannias mest kjente og respekterte konservative skribenter, skal unngås.

Men er de farlige? Går det en skummel linje fra filosofer som Scruton, som Minerva ellers oppskatter (Asle Toje beskrev ham som vår tids ledende konservative filosof i en nekrolog) til radikalisme, nativisme og det autoritære? Eller er det Larsen som har tatt litt for mye Møllers tran?

Jeg mistenker Larsen for å ha adoptert elementer fra den venstresiden jeg som spaltist for Minerva i sin tid forsøkte å sette søkelyset på. Det er nettopp denne manikeiske tenkningen den woke venstresiden forfekter – enten er du med oss, eller mot oss – som fører til polarisering, mistenkeliggjøring og harde fronter. Du kan ikke debattere med woke-ideologer, sier James Lindsay, fordi de er illiberale. De tror rett og slett ikke på dialog som en fruktbar metode for å fremme forståelse. Isteden får vi «no platforming». Vi må ikke gi stemmer med budskap vi ikke er enige i (eller som de ville formulert det, budskap som fremmer eller er vold eller rasisme), en plattform. «Kan vi lese Murray, Scruton eller Sowell med troverdighet? Det er det ikke enkelt å svare på. No platforming spøker i det fjerne», skriver Larsen. En trist og overraskende konklusjon fra en som jobber for en liberal tankesmie. Lindsay er for øvrig en person som hans makker Helen Pluckrose gremmes over, ifølge Larsen. At hun selv befinner seg trygt plantet på den tradisjonelle venstresiden, nevnes ikke. Da er det kanskje ikke så forunderlig at hun ikke er enig i Lindsays politiske ståsted, selv om de åpenbart er enige om det meste når det gjelder woke-ideologien, eller «critical social justice», som de kaller det. Jeg har selv hatt kontakt med Lindsay i det siste, og uten å si for mye, er nok bildet litt mer nyansert enn at Pluckrose «gremmes».

En reaksjon på illiberale verdier

Mange av oss fortapte konservative befinner oss «i mørket», mener Larsen på melodramatisk vis. «Blant konservative ganske langt ute til høyre er sorgprosessen over en tapt kultur i full gang», skriver han. Fra mitt ståsted ser det ikke slik ut. Det er selvsagt frustrasjon og oppgitthet, men man kan spørre seg hvordan man kan kalle seg konservativ, og ikke kjenne på disse følelsene iblant? Det finnes selvsagt konservative som ikke er enige i at homofile skal få gifte seg, for eksempel, men de er i mindretall, og det er ikke rundt slike temaer debatten går. Få konservative forventer eller ønsker at samfunnet skal stå stille, eller gå i revers (selv om man kan romantisere over forgangne tider iblant).

Det er ikke en sorg over tapte slag som driver konservative, men en reaksjon på at illiberale verdier har inntatt store deler av venstresiden, og også deler av høyresiden. Å tvinge radikal kjønnsideologi på skolebarn, og å lære dem at hvite mennesker er født og oppdratt til å bli rasister og må jobbe med sine hvite privilegier, eller at professorer mister jobben fordi de viser frem filmen Othello, hvor Laurence Olivier opptrer i blackface, er ikke liberale verdier. Å ville omskrive historien, rive ned statuer, og mene at vår gruppetilhørighet skal overstyre våre individuelle egenskaper, er verken konservativt eller liberalt. At deler av høyresiden flirer av «kulturkrigere» som tar opp slike problemstillinger, får så være. De som er mest opptatt av å være på riktig side av historien, har kanskje ikke fått med seg Mark Twains ord: «History never repeats itself, but it does often rhyme.» Vi har sett kulturrevolusjoner før – og de fører sjeldent til noe godt. Eller for å si det med Winston Churchill (er han fortsatt innenfor?): «An appeaser is one who feeds a crocodile – hoping it will eat him last.»

Trump, Trump og atter Trump

Larsen vier mye av essayet sitt til Trump. Men fenomenet Trump blir lett en felle for de av oss som er mer opptatte av hvorfor Trump ble valgt, enn av hvor forferdelig personen Trump er. Forsøker du å nyansere hans presidentembete (privatlivet hans har jeg ikke behov for å vite eller mene så mye om) – er veien kort til å bli stemplet som «trumpist». Og har du fått det stempelet, er du ferdig.

Hvem har vel ikke forsøkt å komme med en innvendig eller to til den versjonen av fakta vi har blitt servert via hovedstrømsmediene, men som ved nærmere undersøkelser viser seg å være feil – jeg nevner gjengivelsen av hva Trump sa i Charlottesville, for eksempel – for å bli avvist som Trump-fan før man har fått fullført setningen? Jeg vil nøye meg med å si at jeg ikke kjenner meg igjen i det bildet Larsen maler. Det er ikke mange – kanskje knapt noen – seriøse kommentatorer på høyresiden verken i Norge eller i anglosfæren som jeg oppfatter som Trumps disipler. Bedrageridømte Conrad Black, som Larsen trekker frem, er ikke en forfatter jeg har vært borti så ofte, men det begynner å bli en stund siden hans storhetstid, og jeg tror ikke han har noen betydelig innflytelse hos dagens generasjon konservative.

Derimot er det flust av mer balanserte røster, som også vet å trekke frem det positive som kom ut av Trumps presidentskap. Om Larsen savner Thomas Sowells oppgjør med Trump, kan man kaste ballen tilbake til Larsen og spørre ham når Civita og Larsen vil ta et oppgjør med den stadig mer uklare og fomlende Biden og den illiberale, splittende, og ikke minst, sterkt venstrevridde politikken demokratene fører? Det er tross alt han som er president nå. På tide å komme seg videre snart, kanskje?

Sunn fornuft

Jeg skal ikke påstå at jeg blant de «tungt beleste, kultursensitive, verdikonservative mennesker med trykk på etos og dannelse» som essayet til Larsen er rettet mot, men jeg kan gi ham rett i én ting: det er ikke bestandig en korrelasjon mellom kunnskap og visdom. Visdom er vel noe man trenger en viss grad av intuisjon, erfaring, empati og refleksjonsevne for å inneha. Sunn fornuft, på godt norsk.

Kanskje litt sunn fornuft hadde gjort seg på norsk høyreside også. Vi trenger ikke kalle det populisme, men en viss lydhørhet kunne kanskje gjøre seg. De konservative i Storbritannia har endelig begynt å ta til orde for å stoppe i hvert fall deler av galskapen: de vil gjøre undervisning i hvite privilegier, hjørnestenen i kritisk raseteori, ulovlig, for eksempel. Er det autoritært, eller sikrer lover som det nettopp det liberale samfunnets fortsettelse? Jeg skal ikke påstå at jeg vet svaret, men som konservativ, ser jeg at det iblant kan være behov for å sette foten ned. Det får finnes grenser for å tolerere det intolerante.

Konservative vil ikke ha revolusjon og autoritært lederskap, selv om Larsen forsøker å gi dette inntrykket. De vil ha konservativ politikk. Høyre, som ikke har vært spesielt gode på verdikonservatisme, gjorde et dårlig valg. Det er ikke godt å vite helt sikkert, men kan for eksempel det Bent Høie har banet vei for med sin radikale kjønnspolitikk, ha trukket i Høyres disfavør? Høyres resultat kan forklares med at det var på tide å bytte ut et slitent regjeringsparti, men det kan også forklares med at mange velgere ikke kjenner seg igjen i den lyseblågrønne linjen under Erna. Nå handlet verken dette tilsvaret eller Larsens essay om norsk politikk. Men den samme dynamikken som vi har sett utspille seg i amerikansk politikk, kan også komme til Norge. Men hvis man stikker hodet i sanden, vil man kunne få seg en overraskelse.

Norske konservative – og jeg bruker beskrivelsen løst – som Larsen kan velge å ta innover seg hva debatten går ut på, eller fortsette å fordømme dem som setter ord på det. Jeg håper de velger det første. Først da kan debatten komme videre, og kanskje kan vi finne tilbake til en mer samlet høyreside som ikke er redde for å si ifra når venstresiden går for langt.