KOMMENTAR

Politiet i USA skyter relativt sett flere svarte enn hvite. Det er langt fra klart hvilken rolle rasisme spiller.
Politiet i USA skyter relativt sett flere svarte enn hvite. Det er langt fra klart hvilken rolle rasisme spiller.

Begrenset enighet om systematisk rasisme

Bård Standals sterke konklusjoner om rasisme i USAs politi- og rettsvesen bygger til dels på spinkelt grunnlag.

Publisert Sist oppdatert

Minervas spaltist Bård Standal skrev mandag om politi og rase i USA. Jeg er enig i et hovedpunkt hos Standal, at narkotika-politikken i USA, som i andre vestlige land, har et raselement. Forbudslinjen har i uforholdsmessig grad gått ut over minoriteter, noe jeg selv trakk frem da jeg i 2014 gikk gjennom en del forskning og data på rasisme i USAs rettssystem.

Men Standals artikkel er dessverre skjemmet av en del faktiske feil og for bastante påstander.

La oss starte med litt småslurv. Forskjellsbehandlingen av kokain i form av crack eller pulver er et velkjent eksempel. Standal skriver om endringer i loven i 1986:

«Den amerikanske kongressen vedtok da at forbrytelser relatert til crack skulle straffes 100 (!) ganger sterkere enn forbrytelser relatert til pulverkokain.»

Nei, som det fremgår av min 2014-artikel var det grensen for å utløse den obligatoriske minstestraffen på fem års fengsel som ble 100 ganger lavere for crack enn for pulver. Man måtte altså ha 500 gram pulver men bare 5 gram crack. Det kan også innvendes at loven fra 1986 også innførte samme strenge minstestraff for metamfetamin, et stoff der svarte er klart underrepresentert blant brukerne.

Standal skriver:

«Selv om hvite amerikanere har fem ganger høyere sannsynlighet for å bruke illegale rusmidler, blir svarte amerikanere arrestert for bruk og besittelse mer enn tre ganger så ofte som hvite.»

Ved siden av at dette er gamle tall, blir dette ganske forvirrende. Sannsynligheten for at en hvit bruker narkotika er ikke fem ganger høyere, men det er omtrent fire ganger flere hvite enn svarte som bruker. Ser vi dette i forhold til størrelsen på de to befolkningsgruppene, er andelen som bruker narkotika omtrent den samme for hvite og svarte.

Men det er riktig at en langt større andel svarte sitter i fengsel for narkotikaforbrytelser. NAACP skriver: “African Americans represent 12.5% of illicit drug users, but 29% of those arrested for drug offenses and 33% of those incarcerated in state facilities for drug offenses.” Også ACLU fremhever dette, og at det er en god grunn til å legalisere cannabis, noe som nå skjer i USA, og som både Standal og jeg lenge har kjempet for her hjemme.

Standal skriver, uten kildeangivelse: «I dag er nesten 80 % av dem som sitter i føderale fengsler for narkotikaforbrytelser svarte.» Dette er ikke riktig. En rapport fra Justisdepartementet fra 2015 viste at andelen i 2012 i føderale fengsler, som bare er en liten del av den totale fengselsbefolkningen, var 38,8 prosent. For crack var den riktignok hele 88 prosent. I 2016 var 30 prosent av de som satt i føderale og delstatsfengsler for narkotikaforbrytelser svarte.

Straffes litt, ikke mye hardere

La oss forlate narkotikaproblematikken og se på Standals generelle påstand:

«Uansett kategori straffes svarte amerikanere hardere for de samme forbrytelsene. Mye hardere.»

Den kilden Standal viser til kjenner jeg godt, siden jeg brukte den i min 2014-artikkel. I oppsummeringen står det: “Across the distribution, blacks receive sentences that are almost 10 percent longer than those of comparable whites arrested for the same crimes.”

En forskjell på 10 prosent er utvilsomt av betydning, men underbygger ikke påstanden om «mye hardere».

Så kommer en påstand som er så absurd at jeg lurer på hvor Standal har dette fra: «Det er 29 ganger flere svarte amerikanere i fengsel i dag enn det var i 1983.»

Delstatenes fengsler rommer de fleste av amerikanske fanger, med en mindre andel i føderale fengsler, og en betydelig andel i lokale. Det er riktig at fengselsbefolkningen (føderale og statlige) økte kraftig på 1980- og 1990-tallet. Deretter var stigningen liten, og etter 2007 har det vært en viss nedgang i antall innsatte, særlig dersom man tar hensyn til befolkningsveksten. Sett i forhold til befolkningens størrelse økte andelen innsatte med 140 prosent mellom 1983 og 2018. De svartes andel av innsatte var høyere i 1983 (ca 47 prosent) enn den er nå (ca 33 prosent).

Justisdepartementets statistikk viser at i 2007 satt 592.900 svarte i delstats- eller føderale fengsler. I 2018 var dette falt til 465.200. Nedgangen i denne perioden er sterkere for svarte enn for hvite.

Rasisme bak politiets skyting?

Mot slutten av artikkelen kommer Standal inn på mistenkte som blir drept av politiet, og slår fast at det ikke er noen tvil om at rasisme ligger bak.

«I realiteten er ikke forskerne mer uenige om at det ligger systematisk rasisme bak tallene enn de er om klimaendringer.»

Dette påståtte konsensus underbygger han med en eneste studie. Jeg vil mene at tyngden av forskningen snarere peker i motsatt retning – at flere svarte blir drept fordi svarte er overrepresentert i voldskriminalitet. I morgendagens utgave av Aftenposten viser jeg til fem slike studier. (Det handler om Fryer, Goff, Cesario og Menifield, samt Johnson som vi ser på nedenfor).

Standal skriver:

«Spesielt en studie er populær blant apologetene. I 2019 samlet noen forskere på University of Maryland en artikkel basert på analyse av 900 politiskytinger 2015. (…) Det var et punkt som ikke var behandlet i undersøkelsen overhodet. Nemlig det faktum at politi ofte jobber der de kommer fra. Svarte politifolk jobber stort sett i områder dominert av svarte. Hvite politifolk jobber stort sett i områder dominert av hvite. Når da hvite politifolk skyter svarte innbyggere omtrent like ofte som svarte politifolk betyr det at det er vesentlig mer sannsynlig at en hvit politimann skyter en svart mistenkt enn omvendt.»

Det er ikke riktig at forskerne ikke hadde tenkt på dette. Som det fremgår av første punkt i forfatternes sammenfatning av sine funn: “1) As the proportion of Black or Hispanic officers in a FOIS increases, a person shot is more likely to be Black or Hispanic than White, a disparity explained by county demographics; 2) race-specific county-level violent crime strongly predicts the race of the civilian shot; and 3) although we find no overall evidence of anti-Black or anti-Hispanic disparities in fatal shootings, when focusing on different subtypes of shootings (e.g., unarmed shootings or “suicide by cop”), data are too uncertain to draw firm conclusions.”

For å diskreditere denne studien skriver Standal: «Det tok ikke lang tid før denne studien i praksis ble trukket tilbake.»

Dette er ikke riktig. To forskere ved Princeton hadde riktignok innvendinger, som Standal linker til, men ble først nektet spalteplass av det prestisjefylte PNAS, der studien er publisert. De kom etter hvert til orde. Det førte til at forfatterne foretok en korreksjon av en enkelt setning, som kunne være misvisende. Men konklusjonen er ikke endret, og artikkelen er ikke trukket. De som vil grave nærmere i denne disputten kan lese denne gjennomgangen fra Robert Verbruggen.

Forskningen på den rollen diskriminerende holdninger/rasisme spiller i politiskytinger spriker en del, og datagrunnlaget er fremdeles ikke helt tilfredsstillende. Så da burde vi la være å trekke altfor bastante konklusjoner, både Standal og jeg.