DEBATT

I koronaåret 2020 brukte vi ca. 400 milliarder «oljekroner» over statsbudsjettet. Også i 2021 vil vi trolig se en lignende sum. Leseren kan se for seg hvordan slike summer skulle blitt dekket inn uten petroleumssektoren og oljefondet, skriver Aslak Versto Storsletten.
I koronaåret 2020 brukte vi ca. 400 milliarder «oljekroner» over statsbudsjettet. Også i 2021 vil vi trolig se en lignende sum. Leseren kan se for seg hvordan slike summer skulle blitt dekket inn uten petroleumssektoren og oljefondet, skriver Aslak Versto Storsletten.

Statsfiksert på oljedop

DEBATT: Om vi ser bort fra land og samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med, har vi tidenes største offentlige sektor. Det er på tide å gi mer makt tilbake til borgerne.

Publisert

For ikke så veldig lenge siden blomstret det en tanke i partiet Høyre, en tanke om et selveierdemokrati. Men denne ideen ser ikke partiet ut til å ha særlig stor tro på lenger. I skrivende stund er det klart at et visst «banalt virus», slik den franske forfatteren Michel Houellebecq beskrev det, har spilt normale mekanismer og forholdet mellom stat, marked og den private sfære delvis ut av spill. Men hadde vi aldri blitt forbannet (velsignet) med dette viruset, ville ikke det hindret politikerne, også de borgerlige, fra å la den stadig voksende og nærmest altomfattende staten leve videre i beste velgående.

Selveierdemokrati

Tanken om et selveierdemokrati ble introdusert i Norge av Høyre i etterkrigstiden. Ideen hentet inspirasjon fra Storbritannia, hvor begrepet «The Property-owning Democracy» hadde blitt lansert. Men tanken om et selveiende demokrati kan også spores tilbake til den frie, selvstendige og selveiende bonden, som det var relativt mange av i det norske jordbrukssamfunnet, og som fortsatt blir opphøyd i norsk kultur – vi er bønda ifra nord, var det en sang som het fra den gang vi ikke var udugelige i fotball. Tradisjonen om å knytte sammen eiendom og demokrati skulle fullbyrdes gjennom et selveierdemokrati. De to tidligere statsministerne Kåre Willoch og Jan P. Syse var, sammen med blant andre Sjur Lindebrække, noen av de mest sentrale aktørene i unnfangelsen og utviklingen av tanken om selveierdemokratiet i Norge.

Tanken var, kort fortalt, å skape et demokrati bestående av en mest mulig selveiende befolkning. Samtlige borgere skulle ha mulighet til å delta i samfunnets økonomiske aktivitet, og flest mulig skulle bli eiere av verdslig eiendom – enten det var snakk om næringsvirksomhet, fiskeskøyte, aksjer, jord eller bolig.

Selvstendige enkeltmennesker og næringsliv bør være samfunnets byggesteiner i et selveierdemokrati. Eierskap og kontroll over egen eiendom skal skape ansvarlige borgere. Vi kan for eksempel se for oss hvordan man tar bedre vare på en leilighet som man eier enn en man leier. Tanken er at økt ansvar over egen eiendom skal øke graden av ansvar og samfunnsengasjement i storsamfunnet. Videre bør staten i et selveierdemokrati være sterk, slik at den kan hindre monopoldannelser og bidra til spredning av makt på forskjellige private hender, samtidig som den bør være begrenset, slik at kapitalen og eiermakten ikke blir for konsentrert i den offentlige sfære.

Høyres selveierdemokrati kan sies å ha vært et alternativ til Arbeiderpartiets statskapitalisme og partiets strategi med stor offentlig kontroll og regulering. Arbeiderpartiet og sosialistisk side mente at det å eie i fellesskap, altså at staten eide, betød at «alle» eide. En stadig større del av kapitaldannelsen skulle skje på statens hender, samfunnet skulle på sett og vis utvikles ovenfra og ned. Den borgerlige tanken bygde i større grad på at hvert enkelt individ skulle eie litt på egenhånd. Man mente at sparing skulle skje på private hender, gjerne i familier eller lokale fellesskap, og dermed sørge for at den enkelte deltok direkte i kapitaldannelsen og fikk førstehånds erfaring med nødvendigheten av kapital i den enkelte virksomhet. Leseren kan helt sikkert gjøre seg opp en mening om man kan skimte denne politiske forskjellen i dag.

I det borgerlige selveierdemokratiet lå også den menneskelige friheten og uavhengigheten som et viktig moment. Maktmisbruk skulle forhindres ved at den politiske og økonomiske makten ble holdt mer adskilt.

Selv om det kan hevdes at Norge i dag er et selveierdemokrati, blant annet gjennom høy eierrate i boligmarkedet, er nordmenn egentlig forferdelig dårlige til å spare privat, noe husholdningenes historisk høye gjeld tydelig viser. Her spiller riktignok renter og internasjonale trender inn. Men det er et ubestridelig faktum at staten og den offentlige sektoren i Norge er svært stor, og det er i det offentlige at oppsparingen finner sted.

Makten og kapitalen

I Norge er makten og kapitalen i stor grad bundet opp i den samme offentlige sfæren. Det kan bidra til at særinteresser får stor innflytelse når staten har så stor kontroll over landets næringsliv og bedrifter.

I dag er subsidier fra statskassen noe av det mest lønnsomme en bedriftseier kan oppnå. I takt med det grønne skiftet forstår kapitalinteressene at dette er en enkel vei til gode resultater. Det er mye lettere å få støtte til noe som i teorien kan gi gode klimagevinster, enn det er å finne opp noe nytt og innovativt på egenhånd, med egen risiko.

Politikere, miljøorganisasjoner og tankesmier som setter et utslippsfritt Norge som øverste mål i vår levetid, er ofte for ukritiske. Langt mindre kritiske enn de er til for eksempel olje- og gassindustriens lobbyvirksomhet. Milliarder av kroner skal brukes på karbonfangst og -lagring, elektrifisering av sokkelen, vindkraft, hydrogen og andre tiltak. Og det er som oftest staten som tar det meste av risikoen. Prosjektet «Langskip» for fangst og lagring av CO2 kan brukes som eksempel. Her er det snakk om mange milliarder kroner fra statskassen. Risikoen for at det ikke gir ønsket avkastning eller ønsket klimaeffekt, er stor. Selv om aktørene i prosjektet også selv dekker litt av kostnadene, er det staten – deg og meg – som hovedsakelig sitter igjen med risikoen. For de involverte selskapene er risikoen langt mindre, mens de potensielle gevinstene er enorme.

Et annet eksempel, elektrifisering av sokkelen, fører til at Equinor får et grønnere stempel på sin virksomhet. Men det bidrar sannsynligvis lite eller ingenting til mindre utslipp totalt i verden, og det er det norske folk som tar regningen. Sterke særinteresser og en konsentrert masse av makt og kapital fører til at generell nytteeffekt blir satt til side, samtidig som det bidrar til redusert velstand og velferd for nordmenn flest. Og er man virkelig så opptatt av at Norge skal redde verden, burde man stille strenge krav til effekten av ulike klimatiltak.

Når det kommer til «grønne» investeringer, skal fellesskapets penger deles ut i øst og vest. Det har allerede blitt lekt med tanken om å endre den geniale (og sosialdemokratisk funderte) handlingsregelen. Klimakrise, lobbyister med gode politiske kontakter og store retoriske ressurser, en stor offentlig pengebinge og velvillige politikere – det hele blir fort en ond sirkel, som lett bunner ut i tilkarringsvirksomhet (rent-seeking) og mindre økonomisk demokrati. Jens Stoltenberg var for eksempel klar på at fellesskapet tappes for enorme verdier når næringsorganisasjoner, fagforeninger og deler av miljøbevegelsen finner sammen i det han kaller det miljøindustrielle kompleks. Videre har Kåre Willoch vært klar på at man må lytte til næringslivet med stor interesse, men også med dyp skepsis.

Selv om prosjekter som «Langskip» knyttes til en tilstedeværende og vidtrekkende krise, er det ikke slik at den nærmest altomfattende staten holder seg passiv når det kommer til andre ting enn klima. Den går jevnlig inn med risikovillig kapital i prosjekter som private aktører ikke tar sjansen på å satse nok på. Norge har for eksempel statlige selskaper som investerer i teknologi og bedrifter, ett eksempel er Investinor. Men Investinor har hittil stort sett bare bidratt med betydelige tap på norske skattebetaleres hender, i likhet med flere andre statlige investeringsfond som har blitt opprettet gjennom norsk historie.

Når makten og kapitalen er såpass konsentrert, åpnes mulighetene for at private kapitalinteresser skor seg på det norske folks bekostning. Jo mer penger staten bruker, jo større blir dette problemet. Det har vi også sett under pandemien. For eksempel har flere fremtredende økonomer pekt på problemene med at staten har gitt kapitaleiere store overføringer. Nå kan det selvsagt innvendes at det mest sannsynlig var fornuftig å hjelpe «alle» til å overleve helt i begynnelsen, da perspektivet var noen måneders nedfrysing, men dette endrer seg når vi begynner å snakke om ett år eller to. Det har faktisk vært klart færre konkurser i 2020 enn det er i et vanlig år. Det tyder på at det blir gitt alt for mye støtte. Private investorer som benytter seg av muligheter med skattebetalernes penger, er blant annet et produkt av statens størrelse og lite selveierdemokrati.

Velferd

Også i velferdsdebatten er det mulig å se konturene av de tette båndene innad i den nesten altomfattende norske staten, da særlig knyttet til debatten om private velferdstilbydere. Her er riktignok ikke koalisjonen like omfattende. Men også her ser vi at LO, først og fremst gjennom Fagforbundet, med tette bånd til Arbeiderpartiet, men også andre politikere og samfunnsaktører, ikke ønsker konkurranse fra private aktører i den offentlig finansierte velferden, fordi dette vil legge press på bruk av ressurser og medlemmenes ansettelses- og lønnsvilkår. De kjemper mot mer effektivitet og konkurranse i offentlig finansiert velferd, fordi det er i strid med deres interesser om å opprettholde en stor, trygg og skjermet offentlig sektor, som deres medlemmer kan nyte godt av i lang tid.

Det nye paradigmet omkring kritikk av private velferdsleverandører tar imidlertid ikke tilstrekkelig høyde for de utfordringene som vårt velferdssamfunn står overfor, altså de demografiske og økonomiske utfordringene som vil øke i omfang fremover. Produktivitetskommisjonen beregnet at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekt kan måtte øke til om lag 65 prosent, dersom man skal møte den forventede demografiske utviklingen i årene fremover, uten produktivtetsvekst i offentlig sektor. Den største faktoren her er kravet til økt bemanning i helse- og omsorgssektoren, blant annet som følge av en aldrende befolkning og stadig høyere forventninger til velferdstilbudet. Men et slikt skattenivå blir neppe godtatt. Klarer ikke offentlig sektor å øke produktiviteten, vil vi derfor få redusert kvalitet på velferdstilbudet. Manglende finansiering hemmer kvaliteten, og vi risikerer et todelt helsevesen – fordi sviktende finansiering vil føre til helsekøer og lav kvalitet på tilbudet, som igjen vil føre til fremvekst av et mye større privat (og privatfinansiert) behandlingstilbud for de som har råd til det, enn det vi har i dag.

Disse utfordringene fører til at vi har et stort innovasjonsbehov, og de krever at alle ressurser og aktører tas i bruk. Dette oppnår vi ikke ved å ha en stor offentlig sektor, som stadig vokser nærmere himmelen, hvor flere særinteresser er skjermet fra konkurranse.

Maktkonsentrasjon og passive borgere

I praksis er det den sosialistiske sidens statskapitalisme og en gigantisk offentlig sektor som har vunnet frem, og de borgerlige partiene gjør for lite for å endre dette (vi gjør for øvrig ikke så veldig mye for å endre dette i Civita heller). Vi reagerer ikke særlig mye på høy pengebruk, uansett om det går til statlige støttetiltak for næringslivet, velferd eller annet, fordi staten i mindre grad dekker dette gjennom økte skatter og avgifter, men heller ved å ta stadig mer fra sparebøssen til våre fremtidige generasjoner. Dette skyldes selvfølgelig at vi er velsignet (forbannet) av oljen og gassens berikende rus.

Oljepengebruken har vært raskt voksende de siste 20 årene: I 2019 brukte vi ca. 250 milliarder «oljekroner» over statsbudsjettet. I koronaåret 2020 ca. 400 milliarder. Også i 2021 vil vi trolig se en lignende sum. Leseren kan se for seg hvordan slike summer skulle blitt dekket inn uten petroleumssektoren (som ellers en del naive drømmere ønsker å legge ned) og oljefondet.

I tråd med selveiertanken minsker graden av ansvar i samfunnet med en slik pengebruk, og makten blir dessuten stadig mer konsentrert. Det er komfortabelt, men i enden av tunnelen er det mulig å skimte et samfunn bestående av passive og uansvarlige borgere og bedrifter som er avhengige av staten i alt mulig, stort som smått. Vi vil ikke lenger være de selveiende bønda ifra nord – vi blir de oljedopa borgerne og bedriftene ifra nord.

På tide med mer selveierdemokrati

Noen borgerlige partier gir til tider uttrykk for at de ønsker en mer begrenset stat enn det de sosialistiske partiene ønsker, men det blir som oftest med ordene. I tanken om selveierdemokratiet er det mulig å finne inspirasjon til hvordan statens rolle i samfunns- og næringsliv kan gjøres mindre omfattende. Små private eiere er ofte et gode for lokale arbeidsplasser. Samarbeidet mellom private eiere og arbeidskraften i Norge er dessuten godt.

En stor stat er ikke nødvendigvis en sterk stat, særlig når en mindretallsregjering stadig møter et handlingskåt storting, og en stor og mindre sterk stat fører lett til maktkonsentrasjon. Gjennom maktkonsentrasjon er veien kort til maktmisbruk, mindre økonomisk demokrati og tilkarringsvirksomhet. En fornyelse og videreutvikling av selveierdemokratiet kan bidra til å tydeliggjøre de borgerlige idealene om maktspredning og selvhjulpenhet – og det kan bidra til å røske litt opp i den sterkt voksende staten.