Det er ikke så trivelig i Solberg-regjeringen om dagen. Bilde: Eirin Larsen/Statsministerens kontor
Det er ikke så trivelig i Solberg-regjeringen om dagen. Bilde: Eirin Larsen/Statsministerens kontor

Selvmordspakten

Regjeringspartienes valg: Enten henges vi sammen, eller så kan vi leve lykkeligere med litt større avstand mellom oss.

Publisert Sist oppdatert

«Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss.» Det sa tidligere statsminister Jan P. Syse, som fikk sitte et drøyt år før hans sentrumsregjering sprakk i 1990.

Dette ser også ut til å være Erna Solbergs strategi: Helt siden Høyre erkjente at man måtte forholde seg til Fremskrittspartiet om det skulle finnes et borgerlig regjeringsalternativ, har hennes store prosjekt vært at Høyre skal henge sammen med Frp, Venstre og KrF.

Da det var klar bane for henne som statsminister etter valget i 2013, måtte det likevel i første omgang bli i en mindretallsregjering: Fremskrittspartiet hadde gjort det klart at de ikke ville støtte en regjering de ikke selv var med i, og for svekkede Venstre og KrF var det for tidlig å inngå i et regjeringssamarbeid med Frp. Isteden ble det en samarbeidsavtale. Siden den gang har Solberg jobbet systematisk for å trekke de to små inn. I januar ble den kampen kronet med seier.

Fordelen med en flertallsregjering er at kampen om kompromissene tas internt, og regjeringen kan fremstå som mer samlet og slagkraftig. I noen tilfeller kan også små partier piskes på plass, og sikre flertall som ellers ikke ville være der, som da KrF måtte oppgi sitt ønske om reversering av innstramninger i arbeidsavklaringspengene, som de ellers ville ha flertall med venstresiden for.

Frp må krige med Venstre.

Men motposten er at Høyres regjeringspartnere må få gjennomslag for saker som er viktige for dem, men som det ikke er flertall for på Stortinget – og ofte ikke i folket heller. Frp har for eksempel fått en økning i pensjonen til pensjonistpar, Venstre fikk avviklet pelsdyrnæringen, KrF fikk innstramninger i tvillingaborter, høyere barnetrygd og vetorett på omtrent hele gen- og bioteknologi-området.

For mange gjennomslag for enkeltpartier mot stortingsflertallets og velgernes vilje hjelper heller ikke til å lage en tydeligere og støere kurs.

Egenmarkeringer nødvendig

Men kanskje er også premisset om at en mer samlet front ville være populært blant velgerne, galt. Jeg tror det skyldes en overtolkning av i hvor stor grad det var borgerlig «kaos» som var med på å bringe Stoltenberg til makten i 2005 og 2009. Bråk mellom samarbeidspartnere kan utvilsomt skremme velgerne bort, men bråket blir ikke borte med en flertallsregjering. Alle de fire regjeringspartiene har nå lavere oppslutning enn ved valget i 2017, tydeligst for Frp.

For Høyre, som er garantisten for et ikke-sosialistisk samarbeid, i den grad at partiet har vært villig til å viske ut mye av sin egen profil for å få det til, er enighet og samhold et gode. De fleste Høyre-velgere godtar at det skal være slik, selv om jeg ikke gjør det. Derfor har Høyre tapt relativt minst på flertallsregjeringen.

Men for samarbeidspartnerne er skarp egenmarkering helt nødvendig. Venstre må krige med Frp, regjering eller ikke regjering. Ellers forlater alt for mange av deres sentrumsorienterte velgere dem. Frp må krige med Venstre, og av og til KrF, ellers hopper mange av deres bil- og innvandringsvelgere opp på gjerdet eller til Senterpartiet. Derfor må juniorpartnerne vise frem sin egen politikk, ikke regjeringens politikk, også om det skulle innebære å vise frem egne nederlag.

For å skape en tydelig og stø kurs måtte de borgerlige partiene ha utviklet et felles prosjekt med en felles retning, som gjorde resterende motsetninger til å leve med. Men tanken om at ro kunne skapes bare ved å trekke alle inn i regjering, var aldri noe mer enn en drøm, slik jeg spådde allerede da KrF gikk inn i regjering.

Jeg hadde trodd at noe innvandringsrelatert ville være feltet der uenigheten boblet over, og i likhet med mange andre undervurderte jeg sprengkraften i den andre saken som var svært viktig for Frp ved valgene i 2013 og 2017 – bilen, konkretisert i bompengemotstand.

Frp må vinne, Venstre kan ikke la dem

I mange saker kan Solberg smøre konflikter med oljepenger, selv om andre, særlig de som KrF er opptatt av, ikke handler om økonomi. Bompengekonflikten er også forsøkt løst på denne måten, der Solberg vil bruke 21 milliarder ekstra oljekroner over de neste ti årene, på toppen av alt det som allerede er pøst på med av oljepenger. Man skulle tro at dette kunne føre frem – Venstre får mer til kollektivtrafikk, Frp mer til å redusere beløpet bilistene må betale i bompenger.

Men uansett hvor politisk rasjonelt dette skulle være, innenfor en ramme der ingen er opptatt av økonomisk ansvarlighet, butter det mot de iboende motsetningene i denne regjeringen. På miljøområdet drar de i så fundamentalt motsatt retning at Frp og Venstre ikke kan fremstå som vinnere samtidig. Enhver løsning må være et kompromiss der begge har vunnet og tapt litt. Frem til nå har budsjettene denne og tidligere utgaver av Solberg-regjeringen lagt frem og fått vedtatt, vært nettopp slike kompromisser.

Problemet er at velgerne har satt Frp under så stort press gjennom meningsmålingene, at dette ikke lenger er nok. Frp trenger en entydig seier. Derfor har de forsøkt å kuppe bompengeprosessen og sette Venstre sjakk matt. Men Venstre skraper bunnen velgermessig, og kan ikke leve med å fremstå som overkjørt. Der står nå saken.

Utenfor regjeringen vil de stå fritt til å drive ubegrensede overbud til bilistene igjen.

Frp vil ikke forhandle mer (selv om det i går ble ført «samtaler»), og Venstre vil ikke gå med på skissen som Høyre har utformet. Solbergs instinkt vil være å øke bevilgningene til kollektivtrafikken med ytterligere noen milliarder, for å blidgjøre Venstre. Men jeg tviler altså på at en bedre balanse mellom Frp og Venstres hjertesaker vil være nok.

Frp bør frigjøre seg

Den beste løsningen er å innse at flertallsregjeringen var et feilsteg, og at Frp nå har behov for litt «egentid». Avklaringen burde vært gjort i juni, da Frp så ut til å sette hardt mot hardt i bompengestriden, men gikk med på en utsettelse til over sommeren. Det er fryktelig sølete å gjøre dette midt i en valgkamp. Så kanskje blir løsningen å skyve regjeringsavklaringen foran seg, men uansett må bompengespørsmålet avklares i hvert fall for neste år når regjeringen neste uke mer eller mindre ferdigstiller statsbudsjettet for 2020.

Venstre tar gjerne «skylda» dersom Frp går ut av regjeringen.

Som Nils August Andresen har skrevet tidligere, er det grunn til å tro at flere av dagens regjeringspartier vil øke sin popularitet blant velgerne dersom Frp går ut av regjeringen.

For Fremskrittspartiet er dette mest åpenbart. Regjeringsslitasjen er nå svært tydelig. Utenfor regjeringen vil de stå fritt til å drive ubegrensede overbud til bilistene igjen, selv om det kan ta litt tid før de gjenvinner tilliten her. Jeg tviler derfor på om det hjelper særlig å gå ut like før valget. De slipper å ta ansvaret for innvandringspolitikken, og kan angripe regjeringen for å være for slappe. I dag har ikke dette voldsomt kraft, men hendelser kan føre til bedre vilkår for kravet om enda strengere innvandringspolitikk.

Dersom Frp igjen øker sin oppslutning, vil dette være en nettogevinst for den ikke-sosialistiske siden, selv om en del nok vil komme fra Høyre, siden de to partiene historisk sett har høy utveksling. Men mange vil kunne komme tilbake fra Senterpartiet, sofaen og bomlistene, som ikke entydig kan plasseres til høyre.

Venstre tar gjerne «skylda» dersom Frp går ut av regjeringen, og kan håpe på å gjenvinne en del av sin miljøtroverdighet, og velgere fra MDG. Venstre har ingenting å vinne velgermessig ved å gi etter for Frp nå.

Solberg foretrekker sentrum

For Høyre er bildet mindre tydelig. Andresen spekulerer i at partiet kanskje kan finne tilbake til mer økonomisk ansvarlighet uten Frp på innsiden, men fremdeles må budsjettene gjøres opp med dem. Etter at Solberg fikk sin flertallsregjering, har også Høyre falt på meningsmålingene. Kanskje partiet vil vinne tilbake noen av velgerne som nå synes hun har gitt for mye etter for Frp, eller som er lei det stadige interne bråket.

Det blir i hvert fall flere statsrådsposter på Høyre. For Solberg vil det også være et plaster på såret at hun får en sentrum-høyre-regjering, som egentlig passer henne bedre, siden hun ligger nærmere de to sentrumspartiene enn Frp.

Andresen skriver at KrF kan ha nytte av mer tid til å lege sårene. Dette bør være lettere dersom de slipper å sitte i en regjering med et parti som i hvert fall den tapende part i striden om partiets veivalg misliker sterkt. Et samlet KrF, også Hareide-fløyen, ville uten å blunke gått inn i en Solberg-regjering uten Frp. Nå kan de få viljen sin.

På den annen side: Uten en flertallsregjering blir det vanskeligere for KrF å få gjennomslag for slike særstandpunkter som er nevnt ovenfor, og der KrF har få eller ingen allierte.

Selvmordspakt

Jeg trodde ikke at Solberg-regjeringen skulle bli gjenvalgt i 2017, så jeg har tatt feil om dette før. Men uten drastiske endringer ser det nå mye verre ut enn den gang. Da var gjenvalg tross alt innen rekkevidde. Gjennomsnittet av stortingsmålingene for august gir i de fire regjeringspartiene til sammen 62 mandater, mot 107 for opposisjonen, og både KrF og Venstre er under sperregrensen. Bunnpunktet i forrige periode var målingene i februar 2015, med 76 mandater.

Dersom ikke noe viktig og uforutsett skjer, blir denne regjeringen, med eller uten Frp, ikke gjenvalgt. Risikoen for at alle fire partier går tilbake fra forrige valg er stor. Regjeringen fremstår nærmest som en selvmordspakt.

Går Frp ut, stiger sjansene for et ikke-sosialistisk flertall i 2021, men sannsynligheten er likevel lav. Ingen statsminister er gjenvalgt to ganger i Norge siden Gerhardsen.

Det spiller stor rolle for fremtiden om valgnederlaget i 2021 blir et valgskred, slik dagens målinger tyder på, der både Venstre og KrF faller under sperregrensen, eller bare et “normalt” nederlag som man etter åtte år kan forvente, og raskt legge bak seg.

Regjeringen blir nok «hengt» uansett, men dagens regjeringspartier vil trolig være i bedre vigør dersom de slipper å henge for nært sammen.

Samarbeid etter Frexit

Vil en regjering som går i oppløsning ødelegge det ikke-sosialistiske samarbeidet for all fremtid? Her må vi skille mellom samarbeid og regjeringssamarbeid.

Går Frp ut, vil det være fordi velgertapet ved å sitte i regjering ble for stort. Det tilsier at det blir lenge igjen til neste gang. På den annen side har ikke Frp noe annet sted å gå for å få politisk gjennomslag. Et samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet er vanskelig å tenke seg, selv under et Listhaug-Frp som ytterligere toner ned sin liberalisme. Dansk Folkepartis forsøk på å orientere seg i den retningen endte i valgkatastrofe, og det danske partiet har alltid vært mest velferdspopulisme og svært lite liberalisme.

Et samarbeid på en armlengdes avstand, særlig om statsbudsjettene, vil kanskje gi mindre støy og trolig bedre velgeroppslutning enn stadig kjekling i en samarbeidsregjering. Men for å skape det nødvendige samarbeidsklimaet er det viktig at skilsmissen ikke blir for bitter.

De iboende motsetningene på ikke-sosialistisk side blir uansett ikke borte, uavhengig av hvilken form samarbeidet skal ha.